Flyttet

Bloggen min blir fra nå av å finne på helved.wordpress.com. Foreløpig strålende fornøyde med større funksjonalitet.

Arrivederci!

Harry Nilsson "Gotta get up"

Alenekveld

Bilde: BostonBill, Flickr.com, CC

Det startet så fint. Flott, faktisk. Jeg plukket opp god og billig sushi, satte meg ned med en øl og "Friends" og storkoste meg. Så begynte jeg å tenke. TABBE. Big mistake. Big. Huge. Så i stedet for å lage en fin og hyggelig blogpost, ble det nok en "jeg er nedfor og vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt"-post. Spesielt delen med "jeg trenger en ny jobb" er sterk i dag.

Jeg prøver ut FlyLadys "Back on the bandwagon"-tankegang. De siste ukene, hvor alt har gått i ett, har jeg merket at jeg har blitt mer sliten av tanken på den skitne, rotete leiligheten. Fremad, stadig fremad, har alltid vært essensielt for meg. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg kan alltid bli bedre. Nå må jeg bare komme i gang med trening igjen også, så begynner det å likne på noe.

Positiv. MÅ avslutte blogposten med noe positivt... Jeg har nye, varme, oransje, tovete ullvotter fra Gjøviksmarken! Se, det var positivt! :)

"Under himmelen" av Fredrik Hossmann

Bilde: kisses are a better fate than wisdom, Flickr.com, CC

under himmelen

et menneske

under hatten

et ansikt

under klærne

en kropp

inne i kroppen

et hjerte

bak navnet

et liv

foran meg

du

på samme jord

vi

Etter valget

Bilde: Dagbladet.no

Venstre tapte, men vi vant litt likevel. Per i dag er det 1400 nye medlemmer som har lyst til å være med å bygge Norges mest spennende, nytenkende, grønne, fremtidsoptimistiske parti.

Jeg jobbet femten timer mandag som stemmestyremedlem. En million ganger sa jeg: "Sånn fungerer det i år. Først går du inn i en ledig bås og finner ditt partis liste. Så bretter du sånn (demonstrerer) og stemmer og registrerer der borte til slutt". Ingen av valgobservatørene som var innom klaget, i hvert fall. Jeg kom til Venstres valgvake omtrentlig ti minutter etter at Lars Sponheim hadde annonsert at han trakk seg som leder. Jeg var informert om at det så dårlig ut, men det var sjokkerende å komme inn og se alle vennene mine, som har slitt seg ut i valgkampen, grå i ansiktet.

Dagene etter har vært surrealistiske. På onsdag satt jeg på Bodø lufthavn og kjente det boble i hodet av energi og ideer for å beholde og engasjere de mange nye medlemmene. Jeg fikk ny energi bare ved tanken. Det må definitivt tas noen grep for å sikre at Venstre får bedre oppslutning neste gang. Men det er det heldigvis noen andre enn meg som skal tenke på. Jeg har meldt meg til tjeneste for å aktivisere, engasjere og beholde de nye, så får vi se hva det blir. Gøy er det uansett. Men så har heller ikke jeg for vane å være nedfor lenge.

Dagens bilde er fordi jeg fremdeles får blanke øyne av Barack Obama. Tenk å få en mail med en forsikring om vennskap fra Barack Obama! Tror jeg må gå og finne frem t-skjorten med "Progress" på...

Valg

Den første dagen er her. Den første dagen som skal avgjøre hvordan Norge skal styres de neste fire årene. Jeg har ikke vært på langt nær så engasjert i valgkampen som jeg har hatt for vane før, men det har mye å gjøre med at jeg ikke har hatt overskudd. Aktiv valgkampering krever overskudd. Men jeg har da fått gjort en innsats, og i dag og i morgen skal jeg være vara til stemmestyre. Det betyr at jeg skal sitte på Rådhset og vente på å få høre om det er bruk for meg. Kanskje ikke verdens mest spennende offentlige verv, men jeg mener nå at hvis jeg skal engasjere meg i samfunnet og samfunnsdebatten så må jeg også ta på meg en del av jobben med gjennomføring av valg. Flesteparten av vennene mine skal være listebærere, så det er ikke sånn at jeg kunne valgt et sosialt liv i stedet. ;)

Valgtid er spennende. Jeg har gjettet helt siden i vår at resulatet av valget ville bli mindretalls Arbeiderpartiregjering (selv om det ikke er det jeg håper, selvfølgelig), men vi får nå se, da. Virker som de rødgrønne står sammen fortsatt. Enn så lenge. Jeg har ingen tro på at Sosialistisk Venstreparti får med seg Arbeiderpartiet/LO på ingen oljeboring i Lofoten, og det betyr at for å sitte igjen med noen som helst slags kredibilitet så kan de ikke være i regjering. Arbeiderparti/Senterpartiregjering er jo nærmest poengløst, Fremskrittspartiet kommer ikke til å støtte noe Høyre/Kristelig Folkeparti/Venstre-samarbeid, og jeg tror ikke Høyre går inn i regjering med kun Fremskrittspartiet. Da blir det mindretall Arbeiderpartiregjering igjen. Tror det vil være sunt for dem å faktisk ta diskusjoner i Stortinget, i stedet for på bakrommene i regjeringskvartalet.

Septembersøndag

Bilde: derpunk, Flickr.com, CC

Luften er crispy, solen skinner, Ø leser avisen, i bakgrunnen synger Simon & Garfunkel og i ovnen står gårsdagens perfekte sopp og spinatpai og varmes opp til en ny runde.

I går var jeg helt alene og endte opp med å lese en haug matblogger. Sweet Amandine endte jeg faktisk opp med å lese fra begynnelsen til nyeste innlegg. Nydelige beskrivelser av minner, som deretter koples opp til dagens fristende oppskrift. Jeg ble så inspirert at jeg lagde to paibunner, hvorav den ene ble tidligere nevnte sopp og spinatpai og den andre skal bli til italiensk ostekake i dag. Den ene paibunnen ble ubeskrivelig perfekt. Den tok form med en gang og ble en passe fuktig masse som holdt seg sammen under kjevling. Nydelig.

Bilde: Simon Aughton, Flickr.com, CC

Klar som jeg alltid er for nye strålende ideer tenkte jeg selvfølgelig umiddelbart på å lage min egen matblogg. Helt til jeg tvang meg selv til å tenke på hvor lite mat jeg faktisk lager for tiden fordi jeg er så lite hjemme. Hvem ville være interessert i en matblogg som bare ble oppdatert hver gang jeg følte meg som domestic goddess? Det er jo ikke så ofte. Jeg ønsker at det skal bli oftere, for jeg nyter jo virkelig å bake. Jeg føler meg lykkelig når jeg har laget en perfekt deig, når hendene lukter vanilje og i finalen når venner får smake.

Hadde du likt en sjelden oppdatert matblogg?

Drømmejobben, hva er den?

Bilde: Steve Heath, Flickr.com, cc

Tankemodus igjen. Denne gangen er hovedtemaet drømmejobben. Og jeg kommer virkelig ingen vei. Jeg vet jo ikke hva jeg liker. Jeg vet ikke hva som vil holde meg interessert over lengre tid. Hvordan finner jeg det ut? Jeg har tenkt på å bruke penger på en karriereveileder, men jeg kjenner ingen som har vært hos en, så jeg vet ikke hvordan de jobber eller hva jeg får ut av det. Jeg har flere venner som allerede har drømmejobben. Jeg forventer ikke å få drømmejobben med en gang, men det hadde jo vært mye greiere å jobbe mot den hvis jeg visste hva den var. Det er en veldig moderne tanke å forvente å finne en drømmejobb, som vil gjøre mitt profesjonelle liv like tilfredsstillende som hjemmelivet. Men hvem skulle forberedt meg på dette? Å ikke vite.

Jeg har en forestilling om en jobb som lar meg bruke utdannelsen min, som ikke handler om å sitte ved et skrivebord hele tiden og gjerne reising. Samtidig drømmer jeg om å ha nok penger til å ikke jobbe. Bruke all tid på det jeg til en hver tid har lyst til. Whatever strikes my fancy.

Miljøvennlig?

Som aktivt medlem av Venstre, så er det naturlig for meg at hver gang jeg diskuterer politikkutforming så er miljøet et aspekt som tas høyde for. Miljøvennlighet gjennomsyrer alt. Men hvor flink er jeg egentlig i hverdagen? Jeg kildesorterer det avfallet det er anledning til å sortere i Oslo (som ikke er mye), jeg tar nesten utelukkende kollektivtransport, og de gangene jeg kjører bil så kjører jeg aldri alene. Men bortsett fra det, hva gjør jeg egentlig? Jeg eier ikke bil, men drar på reise til utlandet så ofte jeg kan. Jeg er åpen for å kjøpe brukte møbler, men ender alltid på IKEA. Jeg har ikke all verdens tøy, men har alltid lyst på mer. Jeg er ikke et miljøsvin, men spesielt miljøbevisst i hverdagen er jeg ikke, når alt kommer til alt. En gang i vinter var det et intervju i OBOSbladet med en høyst normal familie og om deres forhold til å være miljøvennlig. Tankegangen deres var gjennomsyret av at de verken prøvde så hardt eller var oppdatert på alle nyvinningene som ville gjøre det enklere for dem å være miljøvennlige. Jeg husker jeg tenkte at jeg var mye flinkere enn dem. Jeg fnyste av bortforklaringene deres, men er jeg egentlig bedre?

TV om kvelden

Bilde: decade_null, Flickr.com, cc

Jeg lurer på hvilket resonnement som gjøres når kanalene bestemmer hva som skal sendes sent på kvelden? Når jeg er våken halv tolv er det ofte fordi jeg har noe å tenke på som jeg trenger å bli kvitt for at jeg skal klare å sovne. Jeg trenger snille, men intelligente serier om mennesker alt går bra med til slutt ELLER noe morsomt, men intelligent. Men hva får jeg? Lystige dansker som kjeder seg på luksushotell, lik i forskjellige amerikanske byer, lik i marinen, politimenns hverdag, superstrukturer... Ikke noe som lykkelig vil lulle meg inn i bekymringsløs søvn.

Hvorfor kan ikke programmer som "Livet med Larkins", "Anne fra Bjørkely", "Friends", "Mythbusters", "Saturday Night Live" og "Colbert Report" gå fra halv tolv? Da hadde jeg til og med blitt sittende oppe flere kvelder og verdien av reklamen ville gått opp. Jada, jada jeg vet TV2 Sebra sender Jimmy Kimmel, men ærlig talt. Det er ikke spesielt morsomt i lengden med stadig flere vitser på bekostning av sikkerhetsfyren og onkelen hans.

Hallo? Hører dere meg?

E.E. Cummings - I carry your heart

i carry your heart with me(i carry it in

my heart)i am never without it(anywhere

i go you go,my dear;and whatever is done

by only me is your doing,my darling)

i fear

no fate(for you are my fate,my sweet)i want

no world(for beautiful you are my world,my true)

and it’s you are whatever a moon has always meant

and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows

(here is the root of the root and the bud of the bud

and the sky of the sky of a tree called life;which grows

higher than soul can hope or mind can hide)

and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Andre menneskers liv... igjen

I "These are a few of my favourite things" har jeg en link til bloggen "Do they have Salsa in China?". Bloggen er en velskrevet, sjarmerende og humørfylt beskrivelse av hverdagslivet til en familie i California som har adoptert to jenter fra Kina. Jeg kom over den en dag jeg satt på Akershus Festning og ikke hadde noe å gjøre. Som vanlig. Jeg trykket og trykket på "Next blog"-knappen i håp om å finne hvasomhelst som kunne få et par minutter til å gå. Og jeg har fulgt familien i et par år nå og den gjør meg stadig varm om hjertet.

For omtrent et halvt år siden oppdaget jeg M3-familiens venn Catherine, som ventet på å få adoptere fra Kina. Bloggen hennes griper meg ikke på langt nær slik salsabloggen gjør det, men jeg har nå lest den litt likevel. Damen har et godt hjerte, hva kan jeg si. For en måneds tid siden steg interessen for Catherines blog, for det begynte å nærme seg kraftig dagen da hun skulle få vite hvilket barn som skulle bli hennes adopterte barn. Og fredag skjedde det endelig. En fremmed dame på andre siden av jorden fikk beskjed om at hun endelig var tildelt et 5 1/2 måneder gammelt barn som venter på henne i Kina. Og jeg fikk tårer i øynene. Jeg ble faktisk rørt på samme vis som jeg blir rørt av "Extreme makeover - Home Edition" hver gang familiene for første gang får se sitt splitter nye hjem. Ukjente, ekte mennesker rører meg i en grad kjente ikke bestandig klarer. Jeg gråt av glede da T ble valgt til leder, men bortsett fra det. Sjelden. Nesten aldri. Nå er det også veldig sjelden noe virkelig stort skjer også, da. Men likevel. Merkelig. Rart. Fascinerende.

Trond Viggo Torgersen - Tenke sjæl

Du vekkr’æ sjæl og kjenner’æ helt aleine
Du kjenner at nå det er nå du må stå for det du gjør sjæl 
Skaffe’ræ lønn aleine
Lage’ræ mat aleine
For nå må’ru finne ut hvem du er

De gi’række fri. De gamle vil ha’ræ hjemme
De trekker’æ ned og gir d’ække fred til å tenke sjæl
Starte et liv aleine
Tenke ut alt aleine
For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli

Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

En dag er det slutt, så står du der helt aleine
Du kan ikke gå til skolen mer nå. Du må starte sjæl
Skaffe’ræ klær aleine
Finne’ræ jobb aleine

For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli
Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Freakonomics

Bilde: Sharjah_Lover, Flickr.com, CC

Jeg leste "Freakonomics" av Stephen J. Dubner og Steven D. Levitt i helgen. Jeg kjøpte den for et par år siden samtidig som jeg kjøpte "No Logo" av Naomi Klein. Jeg streber jo alltid etter balanse. LOL. Jeg fullførte aldri "No Logo". Mest fordi jeg ble så provosert av Kleins verdensanskuelse og valg av tolkningsvinkel. Den ble for snever og tendensiøs for meg. Jeg vet at en anmeldelse av "Freakonomics" ikke er helt "up to date". Men det var nå jeg leste den og oppfølgeren "Superfreakonomics" kommer i oktober. Så det så. ;)

"Freakonomics" er en non-fiction bok med et litt originalt syn på økonomi. Som kunsthistoriker har jeg jo ikke all verdens med forutsetninger for å anmelde en bok om økonomi (selv om jeg later som jeg blir litt mer kvalifisert av å ha så mange økonomer rundt meg), men boken er lett tilgjengelig, nesten primært for sånne som meg. Sånne som meg som liker å tenke at alt henger sammen med henger sammen med alt.

Derfor var det nyttig å lære at hvem foreldrene er påvirker barn mer enn hva foreldrene gjør, at kampfiksing i sumobryting statistisk sett er vanlig overrasket meg ikke, men den store "eye opener"en var selvfølgelig teorien om at kriminaliteten i USA gikk kraftig ned på 90-tallet fordi abort ble lovlig på 70-tallet. Dermed ble det født færre antatt uønskede barn av foreldre som statistisk sett ikke hadde de nødvendige verktøyene for å oppdra lovlydige borgere.

Grunntanken i boken er at økonomisk metode kan brukes for å forklare det meste i hverdagslivet, som for eksempel hvilke lærere som bidrar til at klassen deres får kunstig høye testresultater. Og ja, jeg fulgte nesten alle resonnementene. De jeg ikke fulgte var fordi jeg ikke gadd å slå opp faguttrykkene. Og jeg leste den på få timer. Nå er jeg uansett en notorisk hurtigleser (som ofte må lese bøkene en gang til fordi det var noen viktige poeng jeg ikke fikk med meg), men jeg tror at dette er en bok som vil passe de fleste som er nysgjerrige på hvordan alt henger sammen med alt.

Forfatterene har etter bokens enorme suksess skrevet en blogg som fortsetter der boken glapp, med flere interessante eksempler på sammenhenger: http://freakonomics.blogs.nytimes.com/

Hvor fort er passe? (blogpost nr. 100)

Jeg liker øl. På balkongen, i sofaen, på puben, i solen, etter tur, i parken... The list goes on. Da jeg først begynte å like øl klarte jeg ikke å drikke fort nok, så i bunnen av glasset ble det et par cm daff lunken øl som ikke smakte spesielt godt. Jeg kalte det "høgg" og gjett om mine mer drevne ølkompiser ertet meg for det. Nå drikker jeg fort. Mest fordi det er godt, men også fordi jeg er redd for "høgg". Problemet er at jeg har begynt å drikke for fort, så jeg blir kjempemett. Jeg må finne den gyldne middelvei, som så ofte ellers. Noen tips?

Night time is my time

Jeg satt lenge oppe i går. Ikke fordi jeg hadde noe spesielt behov eller ønske om det, men fordi jeg sov en liten ettermiddagslur litt for sent. Natten er min tid. Da er jeg helt alene og pusler med mitt. Jeg surfer hvileløst, ser litt på tv'n og tar et glass vin til. Kanskje jeg leser ferdig den spennende boka, spiser opp alt vi har av snacks og nyter stillheten.

Øs tid er morgenen. Han tar seg en kaffe, leser litt, trener litt og koser seg. Jeg synes vi har funnet ut av ting. :)

Bob Dylan - Forever young

May you grow up to be righteous,
May you grow up to be true,
May you always know the truth
And see the lights surrounding you.
May you always be courageous,
Stand upright and be strong,
May you stay forever young,
Forever young, forever young.

På repeat akkurat nå

Husmor?

Bilde: MNicoleM, Flickr.com, CC

Lenge har leiligheten sett "så där" ut. Verken jeg eller Ø har hatt ork til å gjøre mer husarbeid enn høyst nødvendig. Overraskelsen over meg selv var derfor stor da jeg i morges tok en "Swish&swipe" på badet, satt i gang en vaskemaskin, redde opp sengene og kastet papiravfall. Og da jeg kom på jobben fortsatte jeg meg huslige sysler der.

Har jeg blitt inspirert av FLYlady igjen? Jeg fulgte systemet hennes før vi flyttet til Storo og fikk resultater. Skal i hvert fall begynne forsiktig. Morgen- og kveldsrutine + shiny sink først. Så får jeg se.

Nå skal jeg kaste søppel på kontoret...

Madonnakonserten

Bilde: Crazy-Heart, Flickr.com, Creative Commons

Jeg har sett Madonna "vogue". Stort. Men om det helt veide opp for tre timer venting på betong først har jeg ikke helt konkludert med enda.

Så hva var galt med Madonna? Jeg har lest at hun selv mener hun er mer "performer" enn sanger, men det viste hun ikke tirsdag. Jeg var ikke blant dem som ventet meg en hitparade, men jeg tok det for gitt at jeg skulle bli fenget og være med fra første riff. Det er tross alt en dreven dame vi snakker om. Som har holdt hundrevis av stadionkonserter over hele verden de siste 20 åra. Som har blitt beskrevet som en av verdens største "performers". Og for all del, showet var gjennomført, profesjonelt og spennende. De visuelle grepene var interessante, om enn ikke spot-on trendmessig. Danserne hennes var fantastisk gode, selv om jeg kanskje syntes litt synd på dem når det kom til kostymer enkelte ganger. Lurer på om hun danseren Madonna klinte med kliner med Madonna hver kveld, men det er o.t.

Når alt skrelles vekk så kommer det vel ned til at jeg ikke fikk inntrykk av at Madonna la noe av sin sjel i fremførelsen. Jeg fikk mer inntrykk av en seig og sta dame som opptrådte fordi hun ikke var klar for å være utdatert. Det er lenge siden Madonna sjokkerte. Verden har blitt mer liberal og takket være internett har folk sett "alt". Det skal mer til enn pikekyss, snåle bh'er, lek med androgynitet og å strekke strikken mht religiøse symboler.

Hva sjokkerte meg sist? En fjesbokoppdatering, faktisk. Skikkelig borderline mot brudd på taushetsplikten.

Bloggskikk

Jeg skammer meg litt. Har lest et par blogginnlegg om bloggskikk og har fått dårlig samvittighet. Jeg skal fjerne de bildene jeg har publisert og ra nå av finne lovlige bilder på et annet vis enn images.google.com. Har fått tips om denne fremgangsmåten som skal utprøves:
1. http://flickr.com/search/advanced/
2. Huk av "Only search within Creative Commons-licensed content"
3. Huk av "Find content to modify, adapt, or build upon"
4. Husk å gi cred til eieren av bildet

Nanna Ditzel

Det er alltid noe å forbedre i leiligheten, og nå som kjøkkenprosjektet begynner å nærme seg slutten (i hvert fall litt), har jeg begynt å se litt på spisemøblement. Og fascinert som jeg i lengre tid har vært over mer moderne, renlinjet kunst/arkitektur/design, så har jeg sett en del på Lauritz.com etter noe som vil passe både min og Øs smak. Alltid en utfordring.

Under kveldens browsing så oppdaget jeg den danske møbeldesigneren Nanna Ditzel (1923-2005). Hun har designet smykker til Georg Jensen, tekstiler for Kvadrat og møbler for bl.a. Fredericia, Kvist og Getama. Det er alltid en fare for at renlinjet skal bli strengt. Hvis jeg mener noe er for strengt, så har jeg ingen skrupler med å se bort i fra det. Nanna Ditzel holder seg ikke helt innenfor min personlige definisjon, men hun er utvilsomt en del av den danske rene modernistiske tradisjonen hvor man også finner Arne Jacobsen. I en del av møblene har hun lekent eksperimentert med psykedeliske mønstre. Ikke bare i materialet, men også i utformingen. Hun har også gjennomgående bruk av fargene rødt, svart og blått. Rødfargen hun har brukt er dyp, litt rusten blodrød. Blåfargen er nærme kongeblått, men med innslag av gult. Ganske vanlige farger for 50-70-tallet. Hun har tatt i bruk et bredt spekter av materialer. Tydelig vært ekseperimentell i både bruk av nye materialer, men også hvordan de er brukt. Laminat er bøyd til å se ut som de rullene sjokolade lager når du skjærer den kald. Klokken hun designet for Georg Jensen var spesiallaget for ikke å snu rundt på håndleddet.

Jeg lengter til London

Tekster med Ø nå og håper vi har råd til en todagers om et par uker. De små nabolagene, den kosmopolittiske følelsen, shoppingen, museene... Jeg er hektet.

Med det triste været og flomvarselet kan vel ingen lure på hvor behovet for en liten reise kom fra!?! Nå skal jeg riktignok å i Jotunheimen med T hele neste uke (Weeee!), men sannsynligheten for fantastisk vær er vel heller liten. Men jeg gleder meg masse til å komme dit og bruke kroppen og se utsiktene og fjellet. Hvis formen er fab kan det også hende at vi går over Glittertind. Det hadde vært fantastisk! Jeg har jo bare vært på en topp ever! Og Glittertind er 2464 moh!!!

Ferie, dag 2

I dag har jeg lært en lekse; ikke la fisk ligge. Jeg visste det jo egentlig. Men vi lever på grillmat for tiden og oppvasken blir det så som så med pga oppbevaringsmessige utfordringer (:P), så fiskerester hadde blitt liggende igjen på en tallerken. Jeg merket det egentlig ikke før Ø ba meg sette i gang en oppvaskmaskin i morgen fordi det hadde begynt å lukte, men da jeg først la merke til det så var det umulig å overse.

Ellers, lite spennende dag. Kjørte tur-retur Svelvik for å mate Sofie. Ble overrasket over hvor kosete hun var. Lenge siden jeg så henne nå. På veien tilbake hilste jeg på M og Doffen. Doffen syntes jeg smakte godt...

Oppussingsmessig så har det gått litt tregt de siste dagene. Fremskritt, men tregt. Oh well.

Ferie, dag 1

Alt jeg har gjort i dag er å trene og handle litt på Maxbo, men klokka har allerede snart blitt tre! Jeg kjenner jeg er litt sjokkert over hvor fort tiden har flydd. Tror jeg hadde blitt gal av å ikke ha jobb og fritidsaktiviteter over lengre tid, for hva i all verden er det man skal finne på når det er så lite man rekker?

Men men. Nå er nye Black & Decker murbor i hus, så Ø og O skal gjøre et nytt forsøk på veggen. Er litt bekymret over at naboene med ettåringen er tilbake fra ferie, men de totalrenoverte leiligheten sin da vi flyttet inn, så vi bør som sagt ha litt å gå på.

Hvor typisk er det ikke at det blir dårlig vær når jeg får ferie? Den intense varmen vi har hatt de siste ukene var i overkant for meg, det er ikke det, men jeg hadde jo sett litt frem til slaraffenliv på balkongen. Er tross alt en grunn til at jeg har balkong! Litt bading hadde også gjort seg. Til nå i år har jeg bare badet i Middelhavet da vi var på Sardinia. Middelhavet er egentlig et hakk for salt for min smak. Blir jo bare masse gørr og kløende øyne. Nei, gi meg en dukkert på Krok!

Nabotortur

Skyldig! I flere timer i dag har jeg, Ø og O jobbet for å lage til sammen 8 hull i veggen som vi kunne henge opp overskap på kjøkkenet i. Et hull jobbet vi med i to timer. Med slagdrill. Og det er fremdeles ikke dypt nok!

Nå vil jeg påstå at vi har litt å gå på. Siden vi flyttet inn har vi hørt veeeeldig mye oppussingsbråk og høy musikk (av typen jeg ikke liker), så jeg tror ikke vi blir de første som får en naboklage. Men litt dårlig samvittighet har jeg likevel. I disse betongblokkene forplanter jo lyden av slagdrill seg ut over hele blokka, så ingen har sluppet unna.

Det hadde vært så mye enklere om jeg bare bodde i et trehus!

Vi pusser opp kjøkkenet

Det måtte bare tas nå. Skuffer som var så vanskelige å åpne at tingene inni knuste, dører som falt ned, kran som lakk... Ikke noen overraskelse, altså. Vi visste at vi kom til å ta kjøkkenet rimelig raskt da vi kjøpte. Men ettersom vi har gravd dypere i det som har vært gjort tidligere på kjøkkenet, har et par lys gått opp for oss: vårt nye kjøkken blir 3. generasjon IKEA-kjøkken i leiligheten, varmtvannsberederen rustet, rørleggingen har vært amatørmessig og satt oss i fare for at varmtvannsberederen skulle eksplodere og at mine foreldre er fantastiske oppussere som gjerne overfører sin (hard earned) kunnskap til nye oppussere. Så nå er rørleggeren her. Fant en tilfeldig en på FINN og han er kjempebra. Forklarer hvorfor han gjør ting og sier fra hva som er inkludert i timeprisen. Han sendte t.o.m. oppdragsbekreftelse og sender faktura i etterkant! Orden i sysakene!

Bilder kommer når støvet har lagt seg.

Hog blogging - den nye farsotten

Rose is Rose, by Don Wimmer, created by Pat Brady

Hva er interessant?

Jeg klager over avisene hele tiden. Hvordan de ikke kommer opp med noe originalt, gjentar seg selv og hverandre og hvor elendig utbytte man nødvendigvis må få av å gå på journalisthøyskolen når det er mulig å lage så mye skrapjournalistikk.

Jeg er også en av dem som synes det blir litt feil å klage alt for mye uten å komme med egne løsninger. Så hva er det jeg synes er interessant? Hva vil jeg ha i avisene?

Gode høyoppløselige bilder, ikke mms- eller mobilkamerabilder. Fact check, inkludert for såkalte "faktabokser". Godt språk. Forsøk på original vinkling som samtidig ikke er platt. Kildekritikk. Vurdering av hva som er og ikke er en nyhet.

Kravstor? Jeg? Men det hadde fått meg til å kjøpe papirutgaven!

På trikken

Hver morgen kjører jeg forbi en gammel leilighetsbygning hvor det er tagget "her bor det jeg fortjente, men ikke fikk". Hver morgen lurer jeg på hva "det" er. Hihi.

Takk

Michael Jackson

Jeg nekter å tro at han er død før internasjonale anerkjente aviser som NYtimes og CNN skriver det. Aftenposten har det som toppsak med referanse til "kjendisnettstedet TMZ". Hva slags forhold til etterrettelige kilder er det, da? Jeg tror ikke på kjendissladder før det referes til en offisiell uttalelse fra kjendisens representant. Det bør ikke Aftenposten heller.

Iskrem

Det er sommer. Jeg tar meg selv i å gå ut midt i jobbdagen og kjøpe en stor balltop på Shleven. I stedet for å drikke vann, spiser jeg sorbet. Leskende. På vei hjem fra jobb i dag kjøpte jeg med en boks Mövenpick sjokoladeis. Godt ut i juli blir det så varmt at jeg nesten ikke får i meg noe annet enn iskrem. Mugger med limeonade får duggdråper rennende ned når de kommer ut av kjøleskapet.

Om vinteren er iskrem godteri. Boksene med Ben&Jerry gikk ned på høykant denne vinteren. Så er det Häagen Daaz "Creme de leche" - karamelliskrem. Karamell er kanskje min yndlingssmak over alle. Fet fløteiskrem med en kjerne av flytende karamell. Mmm.

Jeg skriver "iskrem" fordi jeg liker et litt nostalgisk språk. Men i realiteten sier jeg det aldri. Bare "is". Uansett fløte, sorbet eller kun kaldt vann. "is". Engelskmennene har et stort "is"-vokabular; ice cream, icicles, popsicles, ice-cubes.... De slår vitser om grønlendernes mange ord for "snø", men ser aldri på seg selv.

Les om isforskriftene...

Edward Hopper og fancy forelesninger

Dere vet jo hvordan jeg stadig prøver å minne meg selv om at jeg er kunsthistoriker? Vel, for noen uker siden lastet jeg ned fra iTunes en videoblogg fra amerikanske National Gallery of Art. Den såkalte "Wyeth lecture in American Art". Tema var den amerikanske (duh!) realisten Edward Hopper og hans bilde "Ground Swell". Link til bildet her. Jeg ble helt betatt av foreleseren Alexander Nemerov sine betraktninger rundt verket. Enda mer overbevist ble jeg av min egen opplevelse av at dette kunne jeg også klart. Å lage den forelesningen, altså. Det var ikke spesielt mye hokus pokus. Han trakk linjer, både historiske og kunstneriske, til datiden og brukte et tilgjengelig språk som var intelligent og enkelt på samme tid. Lyrisk. Åpenbart var det lagt mye tid i å finne alle disse referansene, men hokus pokus var det ikke. Og fyren hadde en Ph.D!!! Jeg pustet lettet ut, for å si det sånn.

"Wyeth lecture in American Art". For et utrolig amerikansk konsept. Doner nok penger til en institusjon og få en forelesningsserie oppkalt etter deg. Doner nok penger til at både institusjonen og en lærd akademiker kan få litt ut av det, og vips! er navnet ditt kjent og forbundet med gode ting. I Norge vet jeg bare om Anders Jahre som har gjort noe liknende. Han har opprettet et eget fond. Men om han får en egen forelesningsserie er jeg usikker på. Universitetet i Oslo er jo sosialdemokratiets bastion og kan jo ikke gi rike enkeltpersoner fordeler. I Norge skal man ikke komme her og komme her og tro at man kan kjøpe seg verdier og god omtale. I USA er det vanlig å donere til skolen man har gått på. Og man trenger ikke donere masse. Alle summer mottas med takk. Og kan skrives av på skatten. Det siste er nok et vesentlig poeng, men da mine amerikanske venner fortalte at de donerte noen dollar til sin "alma mater" kjente jeg at det ville føltes helt feil. Spesielt fordi jeg ikke føler noe eierskap eller ansvar for UiO. Institusjonen består med sine statlige overføringer og jeg tviler på at de hadde skjønt noe som helst om de plutselig hadde fått donert 500 kr fra en tidligere student. De hadde sikkert ringt meg og spurt om jeg hadde gjort en feil i banken! *knis*

Iran

Jeg er opprørt. Jeg klarer ikke rive meg vekk fra Twitteroppdateringene som strømmer inn fra #IranElection. Vanskelig å forholde seg til at det meldes om at presteskapets politi er på sykehusene og fører vekk skadede protestanter. Stadige meldinger om europeiske ambassader som tar imot sårede, Mousavi som har gjennomgått rituell vask før martyrdøden, videoer av protestanter som blir skutt. Verden har virkelig blitt mindre.

For bare 5 år siden, eller færre, så hadde det ikke føltes til de grader nært. Men når jeg får tilgang på tilsynelatende inside rapporter fra menneskene som føler dette på kroppen og er ute i gatene... Jeg kjenner at jeg vil gjøre noe jeg og. Jeg vil også bidra. Men jeg har dessverre blitt såpass kynisk at jeg har mistet troen på at min deltakelse i en demonstrasjon i lille Norge skal ha noen som helst påvirkning på det iranske prestestyret. Prestestyret vil bare snu det til sin fordel. De vil argumentere med at de utenlandske protestene viser at de har rett. At det bare er det iranske folk som skal bestemme hvordan Iran skal styres.

Derfor skriver jeg i stedet ut min frustrasjon her. Og håper.

Pårørende

Det er det jeg er. Og det fyller mye av hodet mitt for tiden. Jeg kommer tilbake på andre siden.

Jeg er ikke verdensmester...

... så hvorfor klarer jeg ikke tilgi meg selv for en jobb ok gjort? Denne morgenen har vært full av småting jeg burde håndtert bedre i jobbsammenheng. Og "bedre" iflg min egen standard til meg selv. Som er alt for høy. 
Jeg har ansvaret for et møte i ettermiddag og innlederen takket nei på veldig kort varsel. Dermed står det noen småsaker igjen som jeg ikke hadde forberedt så mye på fordi det skulle være innleder. Det blir greit, men det skulle vært bedre. Og jeg er den som pisker meg selv hardest for det. Fått noen småkommentarer om at det burde vært mer innhold, men de bare førte til at jeg pisker meg selv enda hardere. Små kommentarer som jeg en annen dag kunne blåst vekk. Men ikke i dag. Jeg klarer ikke leve med at jeg presterer middelmådig. Jeg klarer ikke la det ligge.

Ø sendte meg nettopp mail og ba meg bruke frustrasjonen til noe konstruktivt... Jeg har fremdeles noen timer igjen til møtet. Dette kan jeg prøve.

Avslappet, men ikke helt

Ah. Jeg er så avslappet! En uke på Sardinia var perfekt nå. Vi har gjort minimalt, bare spist melon, skinke, is og pasta, solt oss og drukket vin. Stakk innom den botaniske hagen og et kunstmuseum. Og jeg har blitt solbrun! Hadde egentlig tenkt at alle skulle misunne meg fargen når jeg kom tilbake, men her er det jo nesten like fint vær!

Så hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd? Hvorfor klarer jeg ikke å nyte at livet er ganske så herlig? Jeg leste et par bøker i solsteiken som tilfeldigvis begge omhandlet svært suksessfulle kvinner. Og jeg vil jo være suksessfull. Men jo mer jeg begynte å tenke på det, desto flere presserende jobbting kom jeg på. Og videre fortsatte den evig selvpiskende tankerekken over på jobbting jeg har gjort og ikke vært fornøyd med egen innsats. Sjefen har ikke klaget, så hvorfor i all verden kan jeg ikke si meg fornøyd? Den ene veeeeldig suksessfulle kvinnen i boken var også en selvpisker. Hver gang hun ble kalt inn til sjefen var hun overbevist om at hun skulle få svært dårlige nyheter, men hver gang ville sjefen ha henne til å påta seg nye og spennende utfordringer. Jeg vil jo ikke bli sånn, men hvordan jeg skal unngå det aner jeg ikke. Noen tips?

Hellbillies: Det finast eg veit

Tilbake

Jeg begynner å finne tilbake til meg selv. Jeg har ikke lenger panikk for alt jeg skal rekke. Det skjedde over natten. Den ene dagen strigråt jeg fordi jeg var så sliten og ikke så noen ende på arbeidsoppgavene, og neste morgen var jeg forsiktig optimist. Nå har jeg sakte men sikkert kommet tilbake den siste uken og jeg begynner å føle at jeg har kontroll igjen. Jeg har til og med kommet dit at jeg klarer å tenke nytt om arbeidsoppgaver og begynne fornying. I går lå jeg en halvtime i armene til Øyvind på sofaen og jeg følte ro. Ikke noe stress i hele verden. Bare min pust og hans hjerteslag.

Linselus

Jeg begynte med briller da jeg var 8 og med kontaktlinser da jeg var 12. Dreven, med andre ord. Da studentøkonomien tok overhånd hadde jeg ikke lenger råd til å bruke kontaktlinser fast, så det ble noen småkjøp her og der. Men i går var jeg endelig hos optikeren og fikk meg nye linser og denne gangen har jeg tenkt å bruke linser mer enn briller. Eneste problemet med de nye linsene er at jeg ikke har samsyn når jeg leser. Får stikker innom mandag, for jeg kan ikke fortsette å bomme på tastaturet slik jeg gjør nå.
Begge foreldrene mine er brillebrukere og jeg har fått innprentet at øynene mine er noe jeg skal bruke penger på. Derfor nekter jeg å få øynene sjekket hos kjeder som lar personale uten optikerutdannelse utføre sjekk. De forrige brillene kjøpte jeg riktignok hos Brilleland, men da hadde jeg sjekket øynene først hos en skikkelig optiker, så alt jeg lot Brilleland gjøre var å faktisk ordne brillene. Ikke snakk om at en assistent skal synse noe om hvordan jeg ser!

Zen?

Rødvin. Sjokoladekake. Under dyna. DVD med Jeeves & Wooster. Ah.

Nok

Nå er det nok. Jeg orker ikke. Jeg er så sliten av å ha så mye hengende over meg. Så mye som skal gjøres.

Tror jeg går og oppsøker en klem og husker på sangen "Trøst" med Gnom:

Kom ut av skyggen min venn
og la meg sjå deg i dagslys
eg vett ikkje kva du bærer på
men mørket er ikkje bra for deg

La meg få sjå på pupillane dine 
om di er djupe og mørke som di var i går
Du må sleppa inni litt lys nå
la dagen få sleppa til

Du må slutta å stanga nå
veggen vil ikkje flytta på seg
han står like støtt som før
det er nok best å gå utenom

Du vett du må ikkje tru alt du hører
det er mykje usant som blir sagt
bare øversjå di
ikkje la di dra deg ner 

Om knenå og skuldrene verker
så ta av deg det du bærer på
ingen grunn til at du ska bera
heile kloden heilt aleina

Alt skal bli bra igjen
Sjølv om ingenting blir som det va

Byfolk

I går satt jeg på trikken hjem fra jobb og en sliten kar satte seg ved siden av meg. Han hadde et ølglass i bukselomma og sølte litt på meg. Jeg spurte pent om han kunne flytte glasset sitt og han var søt og unnskyldte seg masse. Nema problema. Han gikk av, jeg hadde vått kne, men buksa måtte vaskes uansett. Inn kommer solbrun boler med "Stravinsky" (som i utestedet) og jeg blir umiddelbart på vakt. Dårlige vibber. Han plukker opp et gammelt Aften, blar litt og slenger det fra seg på gulvet. Han holder igjen sin knøttlille kjæreste etter jakkehetten når hun prøver å gå av på feil holdeplass. Jeg puster lettet ut når de går av.

Da jeg bodde på landet hadde jeg reagert motsatt. Jeg ville vært mer engstelig for en sliten kar enn en muskuløs mann. Etter ti år i byen har jeg lært at slitne karer er bare det. Slitne. De har hatt et langt liv og er de dopa så blir de ikke aggressive. Det er ikke slikt dop de bruker. Og jeg har lært at dørvakttyper ofte går på steroider, som gjør dem aggressive.

Jeg har blitt byfolk.

Ro

Det har vært overload i hodet mitt i flere uker. Hovedsaklig fordi pollenhelvete har ført til lavere produksjon på jobb, så jeg har dårlig samvittighet for masse. Jeg har ikke klart å kople ut når jeg har kommet hjem. Men de siste par dagene har det plutselig gått likevel. Det begynte med et par gode netters tung søvn og i går satte jeg på CD'en "vår" og leste "Bella Tuscany" av Frances Mayes. Og jeg fant ro der jeg leste, hørte og koste litt med bena til syke Øyvind. Etter hvert flettet vi oss sammen i en knute på sofaen. Han sov, jeg leste. Og hele tiden Norah Jones. Selve lyden av rolige søndagsfrokoster med sprudl i høye glass. Lykke.

Museer i London

Victoria and Albert ligger ved tubestoppet South Kensington ved siden av Natural History Museum. Sistnevnte har jeg aldri kommet meg til, men V&A er blitt selve symbolet for meg på hvordan historiske museer kan være morsomme å besøke. Noe norske museer er totalt i bakleksa på. Museet er svært, så man må prioritere hva man skal se. I påsken gikk jeg for første gang inn i de engelske rommene. Gøy å se bevarte klær og møbler fra bl.a. Tudortiden. Museet er vært et besøk i seg selv, men området er kjempekoselig og like ned i gaten ligger først Brompton Oratory og Harrods. På Harrods kan man, i tillegg til å se på alt man ikke har råd til, også ta en kikk på minneskulpturen dedikert Dodi al Fayed og Prinsesse Diana. Kitsch i praksis.

Tate Modern ligger ved Millennium bridge ved Themsen. Nesten rett ovenfor St. Pauls Cathedral. Den gamle kraftstasjonen inneholder en fantastisk samling moderne kunst og er, med norske øyne utrolig nok, en av de mest besøkte attraksjonene i London. Det var her min interesse for moderne kunst startet. I utgangspunktet skeptisk måtte jeg bare hengi meg til den utrolige bredden i uttrykk og formidling. Ikke det at det ikke er en del rart, sært og, for meg, unødvendig kunst der, men det er umulig å ikke gjøre seg opp en mening. Jeg kommer igjen og igjen.

National Portrait Gallery er nettopp det; en samling portretter. Samlingen har et vidt spenn av temaer og perioder og også veldig gode kortere utstillinger. Galleriet ligger like rundt hjørnet for The National Gallery og begge er verdt å få med seg.

Mat i London

Frokost/lunsj:
Pret a mangerIngen over, ingen ved siden. De første gangene jeg var i London spiste jeg mye på Starbucks. Jeg innrømmer at det hovedsaklig var fordi det er et litt mytisk sted for meg, vokst opp som jeg er med amerikansk kultur over alt (og spesielt filmen "you've got mail"). Starbucks er over alt i London, men det er også Pret a manger. Der Starbucks har anstendig kaffe og sandwiches har Pret utrolig god kaffe og sandwiches. Konseptet er at all mat blir laget på stedet av ferske råvarer. Billig og kjempegodt, med andre ord.

Middag:

SardoJeg legger aldri skjul på min elsk for alt italiensk, og etter turen til Sardinia i fjor (som gjentas i år) ble jeg forelsket i øya og maten og vinen. Derfor var det veldig passende at Øyvind søkte opp sardinske restauranter vi kunne besøke i London. Og gjett om det ble jackpot! Sardo er Michelinanbefalt, men intimt og full av personlighet. Jeg og Øyvind har som policy at når vi er på ferie så har vi en kveld der vi bruker litt ekstra på middagen. Sardo er stedet å gjøre det i London. Masse mat for pengene. Anbefaler min favorittrett Battuta d'agnello (har faktisk ikke spist noe annet der) og glem for all del ikke å drikke sardinsk vin til!

Ikke heeeeelt fyllesyk...

... men bare fordi jeg spøy på festen....
Jepp. 28 år og har ikke lært å si "jeg har fått nok". Men hva skal man gjøre når man er hos gode venner og de har alt for mange flasker vin og det er hyggelig og trygt? Nå er vel dette omtrent andre gangen i mitt liv jeg har spydd på fest, men det er ikke mindre pinlig av den grunn. Så her sitter jeg. Har vært våken en drøy halvannen time og til nå har jeg spist litt, lest litt avis og nettet litt. Men ambisjonsnivået for dagen er høyt. Borettslaget har satt ut containere og de blir fjernet i morgen. "Procrastinators" (nok et ord som er bedre på engelsk btw) som husholdet er så må vi utnytte dem i dag. Planen er både å rekke å rydde en bod og ta en fullshining på soverommet... Det første skal i hvert fall gå. Håper jeg.
Livi: jeg skal prøve å lage en post med Londontips. Bedre enn å ta det i kommentarene, tror jeg.

Slappfisk

Husker dere hvor stolt jeg var i høst over treningsiveren? De siste ukene har jeg vært heldig hvis jeg har trent to ganger i uken. Unnskyldningene og kveldsmøtene har vært for mange. Jeg og Øyvind har egentlig inngått en avtale om et visst antall treninger før vi skal til Sardinia og ligge på stranden. Men... Når jeg er sliten så vil jeg egentlig bare sitte i sofaen og lese en bok. Dette til tross for at jeg vet hvor mye bedre jeg føler meg etter trening. Men i dag. Da. Skal. Det. Trenes.

Btw. hvorfor heter det slappfisk?

Meg vs deg

Som alle andre har jeg en rolleforståelse av meg selv. Hvem jeg er i forhold til andre. Hva min rolle er i relasjonen til medmennesker. I går kom det plutselig opp en ny rolle på kartet. Eller. Altså. Jeg innså at min rolle var endret. Den hadde fått et nytt navn, og dermed også nytt innhold. Jeg så det ikke komme. Jeg kunne ant det. Rollen er logisk og egentlig har jeg hatt den en stund. Men jeg ble satt ut og tankefull. Jeg endte opp med å skippe trening og heller dra hjem og sove inntil Øyvind. Det var det jeg trengte. 

Er jeg rar som trenger litt tid på å fordøye sånt? 

Tiden går. Anne består.

Innså plutselig at jeg ikke har blogget på denne siden av påsken. Tør jeg si det en gang til? At jeg har vært travel? Travelheten min gjennomsyrer hele bloggen og får meg til å tenke på navnet til en musikkgruppe, av alle ting, nemlig Soundtrack of our lives. Føler at "travel" er mitt soundtrack for tiden. Selv om selve tilstanden er lydløs. Nei, nå roter jeg meg bort i kvasi-etellerannet igjen. Poenget er at jeg nok en gang er travel. Og nok en gang hører jeg på "Mamma Mia"-soundtracket til ørene mine detter av. 

Men London var kjempefint. Jeg fikk begynt å bruke den nye trenchcoaten som jeg kjøpte for noen uker siden i Stockholm sammen med skjerfet og brosjen jeg kjøpte på vintageavdelingen til Topshop i London i januar. Føler meg som den moteløven der jeg går rundt i byen og svinser. London er alltid bra. Jeg føler meg vel der. Der lille Oslo er sammensatt av småstrøk er London flere småbyer. Og jeg trives i mange av dem. Kanskje aller mest i Kensington. Strøket gir mange koplinger til "Notting Hill"-filmen, selv om huset med den blå døren ikke er å finne. Men det er hvite rekkehus med store inngjerede hager mellom. Og det er dyre butikker og koselige nabolagspuber om hverandre. Det kan minne litt om Frogner, bare at jeg synes at den generelle stemningen i strøket er hakket mindre selvhøytidelig. Ikke det at jeg ikke til stadighet ser fashionistas med stiff upper lip der, men helhetlig er det en mer avslappet stemning. Jeg og Øyvind har funnet oss godt til rette rundt Gloucester Road. Et lite strøk i strøket. Men alltid synd å stortrives i et område man vet man aldri i verden får råd til å bo i. For bo i London en gang skal jeg. Basta.

--
ANne

Nå kommer solen.... snart.

Om en time er det påskeferie og regnet er et faktum. London har ikke noe bedre værvarsel, men evig optimist som jeg er har jeg klokketro på å få kjenne solen varme ansiktet i løpet av påsken. Det er noe med sol og påske. Påsken er liksom selve markeringen på at den lyse vennlige årstiden er her. Solhungrige nordmenn blir rosa mens de sier til seg selv at de må huske solkremen neste år. Jeg sliter like mye hver gang den nye Freiareklamen "takk til alle som gjør det mulig" er på. FOr det første så tenker jeg hver gang at et må være Turistforeningens reklame og for det andre får jeg en vanvittig trang til å dra på tur i skog og mark. Jeg har i flere år hatt et mål om å bli mer utpåturete, men det eneste jeg får til er den årlige turen med Toril. Jaja. Nå som jeg har kommet i gang med regelmessig trening så må jeg jo ha noen nye forsetter å jobbe mot.

Uansett så er det nå offisielt vår!

Andres meninger

I går var andres mening svært nyttig. Jeg og godeste Christian hadde en sushidate og nøden var stor etter å finne et anstendig sted i sentrum. Et lite søk på vibb.no og fine Sanaka Sushi i Prinsens gate dukket opp. Gode anmeldelser fra mannen i gata og kort gangavstand avgjorde saken. Store chunky sushibiter til hyggelig pris med vennlig betjening. Aner at det er stor sjanse for at jeg kommer til å stikke ofte innom til sommeren og ta med ut i solen. Herlig.

På jobb i ferien

Alltid spennende å holde motivasjonen oppe når det ikke er noen andre rundt som kan holde meg i øra. Formen er så som så. Hoster og nyser om hverandre, så det er kanskje like greit at det ikke er så mange rundt. Har laget litt trekkplaster for meg selv, da. Skal møte Christian etter jobb og spise sushi. Aldri feil kombinasjon. :)

Jeg gleder meg masse til å dra til London onsdag kveld. Jeg og Øyvind har en virkelig god Londongreie, og selv om spådommene for været ikke akkurat er oppløftende, blir det alltid bra. Worst case får vi spise på den lokale puben, ta med noe digg på hotellrommet og leie en film. Første gangen vi var i London sammen oppdaget vi ved et lykketreff ølet "Old Speckled Hen". Morsom hjemmeside: www.oldspeckledhen.co.uk

Og i morges gjorde Øyvind noe bare han kunne funnet på (fordi jeg er et uforbederlig b-menneske): han vekte meg med en kopp varm sjokolade. Er det noe rart jeg holder fast i mannen?

Savnet meg?

Over kneika nå og har savnet å blogge. Men nå når jeg faktisk har tid pga. litt småskranglete helse, kommer jeg ikke på noe genialt tema. Kan bare si at jeg og Toril hadde en perfekt jentetur til Stockholm forrige helg som enkelt kan oppsummeres i "fyll og shopping!". Akkurat det vi trengte begge to. Fant et sjarmerende bourbonsted like ved hotellet som het "Saddle and Sabre" der innehaveren åpenbart syntes han hadde verdens beste jobb. Ingenting som booster sjarmen som akkurat det. Stockholm er en fantastisk shoppeby, så dit skal jeg definitvt tilbake.

Og i dag har jeg sittet på balkongen med en bok og en øl og med solen i øynene. Livet er herlig. I et travelt liv er det disse små øyeblikkene av ro og lykke som teller. Disse øyeblikkene med sjelero.
Og så var det den fantastiske gule Ipoden da! Lykke!

Hektet

I just can''t get enough. I just can't get enough.
Hatt den følelsen? Jeg så filmen på kino, fikk dvd'en til jul av Toril og kjøpte meg soundtracket i januar. Nyåret var det lite annet jeg hørte og så på. Liten pause, men i dag begynte jeg og Øyvind å snakke om hva vi skal finne på i London i påsken. Jeg hadde allerede nevnt at jeg gjerne vil se musicalversjonen også (I just can't get enough....). Diskusjonen førte oss ut i herlige atonale duoer med ny tekst til ABBAsangene. Og nå måtte jeg altså bare sette på filmen litt igjen.

Det er ikke den første dillen jeg har hatt. Jeg er egentlig ganske god på diller. Jeg diller mat, klær, kunst og som sagt musikk, film og underholdning. Heldigvis varer sjelden dillene mine lenge nok til at jeg blir veldig lei. Det skjer oftest at en ny dille tar over for den gamle. Dill dall holom.

Borte borte borte piiiip

Av ukjente grunner har jeg hatt problemer med å logge meg på blogger.com den siste uken, så det har blitt få poster. Håper ingen har gått i frø av den grunn.

Jeg kjenner et kunstinnlegg begynne å forme seg i lillehjernen, men frem til det er ferdig kan dere nyte litt tegnefilm:

Sterke meninger og bomull

Hvordan kan jeg vite at denne bloggen er verdt å lese? Siden jeg sjelden får kommentarer og har valgt å bruke en blogtjener som har uendelige mengder andre blogger så har jeg ingen indikator på om jeg skriver godt, har gode temaer eller om bloggen min har livets rett. Nå skriver jeg vel egentlig aller mest for min egen del. Jeg har ingen drøm om å bli den neste Blondinbella eller Vampus. Berømmelse er en hemsko, ingen drøm.

Jeg skriver hovedsaklig om småemner jeg tenker over i omtrent fem sekunder før jeg tenker at "dette er en blogpost". Jeg har ikke plass i hodet til å tenke "hva skal jeg skrive om i dag?". Kudos til de som gjør det og skriver lange gjennomtenkte innlegg, but not me. Livet mitt går for fort og er for innholdsrikt. For mye å absorbere og reflektere over. Denne bloggen hjelper meg å huske på de små tingene. Som f.eks. hvor mye jeg faktisk ønsker meg en Iphone, når resten av dagen har gått med til å komme opp med spørsmål til en spørreundersøkelse om porto.

Noen ganger blir jeg overrasket over meg selv. Over at ei med mastergrad ikke klarer å produsere noe mer avansert. Men så husker jeg at det var en tid da jeg fikk valget. Valget mellom å snakke uforståelig akademikerspråk og krydre inn så mange avanserte referanser jeg bare klarte eller å kutte ned til beinet og snakke enkelt om de små tingene. Jeg valgte og jeg har vel egentlig ikke angret. De eneste gangene jeg har angret er når jeg har følt at jeg har oversimpifisert. Bare sett de store linjene og trukket essensen ut av dem.

Jeg ble imponert over Abid Rajas svar i nettmøte i går. Han svarte uredd og likefremt. Han svarte på en måte jeg pleier å svare etter tre øl på justisen i lag med gode venner. Jeg har blitt flinkere, men jeg må bli enda flinkere til å si rett ut hva jeg mener. Ikke pakke det inn i formildende omstendigheter og annen bomull. Jeg klarte det tidligere i dag da jeg sleivete på Fjesboka skrev i en kommentar "Det er VG. Jeg forventer ikke kvalitetssikring eller intelligens. De har vært flinke og talt ord. De hadde sikkert fått en B i SV-skolen.". Og jeg mener det faktisk av hele mitt hjerte.

Dulpeditter

Jeg har noen hang-ups. Pene ting og dulpeditter er to av dem. Og de kommer sammen i en vakker symbiose i Iphone. I yearn. Men jeg har ikke råd og jeg har en fullt brukbar mobil. Men jeg vil!

Hvem sier at jenter ikke kan være gadgetfreaks?

Arbeidsmoral

Jeg er fremdeles en rimelig uerfaren arbeidstaker. Derfor dukker det stadig opp problemstillinger som f.eks. hvor mye skal jeg stresse tilbake til kontoret etter et møte? hva er passe tempo? hvor lenge før skal jeg si fra til sjefen at jeg skal avspasere noen timer? er det legitimt å bli sittende ved lunsjbordet til alle er ferdig når jeg begynte litt tidlig? bør jeg kjenne bittelitt skyld når jeg bruker et halvt minutt på å endre avtalen min hos blodbanken i arbeidstiden?

Hvordan finner man ut av alle disse finessene uten å irritere sine kolleger og fremstå som et sauehue?

Justfuckinggoogleit.com

Jeg mener det. Virkelig. Eventuelt sjekk Wikipedia. Vi lever ikke i steinalderen lenger og det er nesten ikke den ting som ikke kan besvares før du fornærmer min intelligens!

Anne - i sjarmerende humør...

Skeptisk

Jeg vet jeg burde være skeptisk til Googles hegemoni. Jeg burde ikke bruke alle tjenestene og dermed binde meg til en leverandør som har tilgang på alle mine personlige data. Jeg burde til enhver tid være oppdatert på hvilken tjeneste som var best og shoppet rundt. Akkurat som med banktjenester. Og akkurat som med banktjenester putter jeg alle mine kort i én sekk (eller hva det nå heter). Jeg liker gmail, blogspot er praktisk, chrome er lekker, reader er enkel, calendar er lett å dele... Og hvorfor ikke velge det som er behagelig av og til? Jeg tar så mange avgjørelser som er ubehagelige fordi det er det rette å gjøre at jeg fortjener av og til å være ufornuftig og enkel. Som aktivt Venstremedlem er jeg selvfølgelig over gjennomsnittlig interessert i personvern, og jeg vet logisk sett at dette ikke er det lureste... Then again, så har jeg ikke så mye å skjule. Jeg bedriver lite ruskomsnusk. Som internettavhengig har jeg gitt opp drømmen om å leve et sporløst liv for lenge siden. Jeg kan følges, etterprøves og spikres fast.

Bring it on!

Fremdeles ung?

Jeg har ikke vært våken så lenge, men allerede har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved om jeg fremdeles er ung til sinns. Det startet med ivrig lesing av kjøkkendelen av OBOSbladet. Det utløste tankerekken. Og så begynte jeg å tenke etter. Torsdag stemte jeg for en politisk uttalelse jeg var mot fordi den var samlende og det var det kloke å gjøre. Jeg eier leilighet med samboer. Jeg har fulltidsjobb. Jeg betaler på både studielån og huslån. I går kveld var jeg inne på MINSIDE og bestilte nytt skattekort for at det skulle ta høyde for renteutgifter. Jeg skal ut og kjøpe gardiner i dag....

Ikke lovende, med andre ord. On the other hand så kjøper jeg flere bøker enn jeg trenger, har for lite klær (typisk studentproblem), spiser masse godteri, kan finne på å bli brisen+ på en vanlig dag, fniser, hopper i sølepytter, leser Pondus og M hver gang det kommer ut...

Kanskje det er håp likevel?

Ol' blue eyes

Bildungsromaner

Min nye leseliste?

• Emile: or, On Education, by Jean-Jacques Rousseau (1762)
• Wilhelm Meister's Apprenticeship, by Johann Wolfgang von Goethe, the paragon of the genre (1795–96)
• The Red and the Black, by Stendhal (1830)
• Jane Eyre, by Charlotte Brontë (1847)
• David Copperfield, by Charles Dickens (1850)
• Great Expectations, by Charles Dickens (1860–61)
• Sentimental Education, by Gustave Flaubert (1869)
• Treasure Island, by Robert Louis Stevenson (1881-82)
• Adventures of Huckleberry Finn, by Mark Twain (1884)
• A Portrait of the Artist as a Young Man, by James Joyce (1914–15)
• Of Human Bondage, by W. Somerset Maugham (1915)
• Demian, by Hermann Hesse (1919)
• Siddhartha, by Hermann Hesse (1922)
• The Magic Mountain, by Thomas Mann (1924)

Patrick Stewart on "Extras"

Jeg er heldig...

som kan gå inn i et rom uten å tvangsmessig måtte forsikre meg om at det var trygt

som har en kjæreste som sier "kos deg" når jeg går ut på byen med kamerater

som kan velge selv hva jeg vil ha på hodet

som får verv jeg ønsker meg

som kan si min mening uten frykt

som har en jobb jeg trives i

som ikke er ensom

...

Balletten slipper ikke taket

Det er over ti år siden jeg sluttet å danse ballett, men interessen og fascinasjonen er der fremdeles. Jeg vet hvor mye blod, svette og tårer som ligger bak den elegante dansen på tåspiss og de tilsynelatende enkle løftene. Jeg hadde aldri planer om å bli ballettdanser, men jeg vurderte en periode sterkt å gå på Bårdar og bli mer moderne danser. Men knærne og motivasjonen sviktet om trent samtidig, så det ble med drømmen. Jeg har ikke angret på at jeg ikke ble danset, men jeg har angret på at jeg sluttet å trene. Jeg kommer aldri til å bli i så god form igjen og jeg har voldsomt høy terskel for å begynne på ballettrening for voksne. Er redd jeg kommer til å sammenlikne hva jeg fikk til før med det min nå dårligere fysikk får til. Med treningen på Friskis&Svettis har jeg kommet i brukbar form og det er herlig. Dette er tusen ganger bedre enn å være couch potato (uttrykk på engelsk/amerikansk som ikke finnes på norsk får bli en annen blogpost).

Rare ting jeg har trodd del 2

At det var to forskjellig biltyper som henholdsvis het Peugeot og Pesjå. At jeg aldri så en bil med navnet Pesjå skrevet på hadde jeg aldri noen forklaring på.

WTF?

Hva i all verden får en mann til å skyte tre andre fordi de er uenige om hvem som skal få jakken sin først??? Noen ganger begynner jeg virkelig å lure på folk. Siden jeg har vokst opp med to søsken har jeg lært meg av, til tider smertefull, erfaring at ingen konflikter blir løst av vold. Jeg har også fått dette indoktrinert gjennom foreldrene mine. Er ikke det vanlig? Jeg har aldri i mitt voksne liv engang vurdert å bruke vold for å få min vilje. Jeg har vurdert å kile for å distrahere motparten, men vold??? Og så skyte??? Jeg skjønner det virkelig ikke.

Theme song

Jeg er et produkt av Ally McBeal-generasjonen. Jeg tror på kjærligheten, men jeg har enda større tro på temasanger! Det var mye tøys i Ally McBeal-serien som jeg aldri vil ønske å torturere mitt eget lille fine liv med, men jeg lærte mye om Barry White og 70-tallets discohelter som dypt imponerte min mor. Min temasang vil nok aldri bli "Fairytale" av A. Rybak, selv om den har torturert mitt sinn i flere dager nå. Jeg har vært inne på flere, og "Falling slowly" er betegnende, men ikke alltid effektiv som en sang som får meg i gang. Kanskje Barry White er saken likevel? Kanskje han duger for meg og? "We got it together, didn't we?
We've definitely got our thing together, don't we baby?"

Ny serie! Rare ting jeg har trodd

Først ute er: kameler har kanel i puklene sine! For å gjøre det enda mer avansert trodde jeg faktisk at når kamelene hadde fraktet kanel dit den skulle, så var det en eller annen snedig mekanisme (som jeg aldri helt fant ut av) som gjorde at kamelene åpnet puklene sine, og så ble kanelen skuffet ut. Hva kan jeg si? Jeg var ung og visste ingenting.

Old school glamour

Jeg har en greie for Vanity Fair Magazine. I påskeferien i fjor kjøpte jeg en bok med portretter brukt i VF over mange år. Det sofistikerte orginale uttrykket i bildene ga en følelse av nettopp "Old School Galmour", selv om enkelte av dem var nye. Jeg er stadig fascinert over de damene jeg av og til ser på gaten som åpenbart har disse gamle stilikonene som forbilder og som legger mye tanke og innsats inn i hvordan de ser ut og hva de tar på seg. En kjendis som kan nevnes er jo åpenbart Dita von Teese, eksen til Marilyn Manson. Jeg er laid-back stilmessig. Hårfrisyren min er hestehale, med mindre det er kort tid siden jeg klipte meg. Jeg prøver å huske på å legge litt innsats inn i jobbantrekket, men enkelte morgener er for harde til at jeg orker noe mer enn jeans. I det nyeste VF, som jeg fikk rett i postekassen takket være Øyvinds julegave, var det en artikkel om barndom i Hollywood på den tiden da Hollywood var en koloni av skuespillere og filmarbeidere. Som vanlig ble jeg aller mest fascinert av bilden. Private bilder av fordums stjerner som Dean Martin. En mann som spilte på alle strengene i et kvinnehjerte på en tid da sexsymbol var Marilyn Monroe eller ingen. Likevel hadde han et hjem og en familie å dra hjem til. That's amore.

Strike a pose

Jeg har kjøpt mitt første Vogue-blad. Hvorfor? Fordi jeg leste en artikkel i D2, det til tider interessante fredagsbilaget til DN, om Anna Wintour og hvordan sterke krefter er i bevegelse for å fjerne den ikoniske redaktøren. Gamle nyheter, åpenbart, men det fikk meg til å kjøpe bladet for første gang. Og, til min overraskelse, er de artiklene jeg har lest til nå vært rimelig interessante. I mroges leste jeg en artikkel om den nyeste direktøren på the Met i New York. Engelskmann som har gått på alle de riktige skolene og som etter bachelorgraden umiddelbart fikk en plass i et Christiesprogram. Som vanlig når jeg leser om mennesker med jobber jeg gjerne vil ha, så kommer tankene om alt det jeg skulle gjort. Jeg skulle tatt noen år fri etter vgs, helst i en hjernedød men likevel relevant jobb på et utenlandsk museum, deretter studert kunsthistorie på et eller annet utenlandsk skikkelig universitet, før jeg hadde søkt meg inn på masterstudiet hos Christies. Det var det jeg ikke gjorde som har ført meg dit jeg er i dag; i en ikke-relevant jobb som er spennende, men ikke fører meg lengre inn i kunstverdenen. Jeg har innsett at det er dit jeg vil. Jeg vil jobbe aktivt med kunst. Jeg bare aner ikke hvordan jeg skal få det til. Dette har visst blitt litt av et tema i bloggen i det siste. Om et drøyt år, når det nærmer seg slutten på vikariatet mitt, så får jeg ta det opp til vurdering igjen og se om jeg har kommet noe lenger. Inntil da, "let your body move to the music...".

Ser jeg feit ut i denne?

Jeg har aldri spurt Øyvind om det. Han overøser meg med komplimenter og kjefter på meg hvis jeg klager. Men det hender likevel at jeg lurer og er selvkritisk. Hvorfor det, egentlig? Jeg er aktiv, jeg trener, jeg spiser jevnt over sunt, jeg tar vitaminpiller... Det er grenser. På et tidspunkt må man si til seg selv at dette er innsatsen jeg er villig til å legge inn og da får jeg leve med resultatet. Jeg er fornøyd nå. Det er en stund siden jeg har følt meg feit. Jeg føler meg frisk og sunn. Det er det som teller.

Beethovens femte symfoni, andre sats - feel free to dream

Skulle så gjerne kunnet html

Jeg er veldig fascinert av art noveau. Så fascinert at jeg gjerne skulle hatt et art noveau-tema på bloggen min. Men jeg aner ikke hvordan jeg lager det. Noe annet jeg gjerne skulle hatt var noen skikkelige plakater med art noveau-bilder som Øyvind også kunne leve med.

Dette sier wikipedia om art noveau:

Art Nouveau ([aʁ nu vo], anglicised /ˈɑːt nuːvəu/) (French for 'new art'), also known as Jugendstil (German for 'youth style', named after the magazine Jugend, which promoted it), is an international movement^[2] and style of art, architecture and applied art—especially thedecorative arts—that peaked in popularity at the turn of the 20th century (1890–1905).^[3] A reaction to academic art of the 19th century, it is characterized by organic, especially floral and other plant-inspired motifs, as well as highly-stylized, flowing curvilinear forms.^[4] Art Nouveau is an approach to design according to which artists should work on everything from architecture to furniture, making art part of everyday life.

Gjøre kunst til en del av hverdagslivet... Er ikke det målet til alle kunsthistorikere med litt idealisme innabords? Noe av det jeg drømmer om å jobbe med er å avmystifisere kunst. Å gjøre det å gå på et galleri til et eventyr i stedet for et sted man går og føler seg dum og uvitende. Kunstformidling til massene, med andre ord. Det, i kombinasjon med et auksjonshus. Det er drømmen.