Hog blogging - den nye farsotten

Rose is Rose, by Don Wimmer, created by Pat Brady

Hva er interessant?

Jeg klager over avisene hele tiden. Hvordan de ikke kommer opp med noe originalt, gjentar seg selv og hverandre og hvor elendig utbytte man nødvendigvis må få av å gå på journalisthøyskolen når det er mulig å lage så mye skrapjournalistikk.

Jeg er også en av dem som synes det blir litt feil å klage alt for mye uten å komme med egne løsninger. Så hva er det jeg synes er interessant? Hva vil jeg ha i avisene?

Gode høyoppløselige bilder, ikke mms- eller mobilkamerabilder. Fact check, inkludert for såkalte "faktabokser". Godt språk. Forsøk på original vinkling som samtidig ikke er platt. Kildekritikk. Vurdering av hva som er og ikke er en nyhet.

Kravstor? Jeg? Men det hadde fått meg til å kjøpe papirutgaven!

På trikken

Hver morgen kjører jeg forbi en gammel leilighetsbygning hvor det er tagget "her bor det jeg fortjente, men ikke fikk". Hver morgen lurer jeg på hva "det" er. Hihi.

Takk

Michael Jackson

Jeg nekter å tro at han er død før internasjonale anerkjente aviser som NYtimes og CNN skriver det. Aftenposten har det som toppsak med referanse til "kjendisnettstedet TMZ". Hva slags forhold til etterrettelige kilder er det, da? Jeg tror ikke på kjendissladder før det referes til en offisiell uttalelse fra kjendisens representant. Det bør ikke Aftenposten heller.

Iskrem

Det er sommer. Jeg tar meg selv i å gå ut midt i jobbdagen og kjøpe en stor balltop på Shleven. I stedet for å drikke vann, spiser jeg sorbet. Leskende. På vei hjem fra jobb i dag kjøpte jeg med en boks Mövenpick sjokoladeis. Godt ut i juli blir det så varmt at jeg nesten ikke får i meg noe annet enn iskrem. Mugger med limeonade får duggdråper rennende ned når de kommer ut av kjøleskapet.

Om vinteren er iskrem godteri. Boksene med Ben&Jerry gikk ned på høykant denne vinteren. Så er det Häagen Daaz "Creme de leche" - karamelliskrem. Karamell er kanskje min yndlingssmak over alle. Fet fløteiskrem med en kjerne av flytende karamell. Mmm.

Jeg skriver "iskrem" fordi jeg liker et litt nostalgisk språk. Men i realiteten sier jeg det aldri. Bare "is". Uansett fløte, sorbet eller kun kaldt vann. "is". Engelskmennene har et stort "is"-vokabular; ice cream, icicles, popsicles, ice-cubes.... De slår vitser om grønlendernes mange ord for "snø", men ser aldri på seg selv.

Les om isforskriftene...

Edward Hopper og fancy forelesninger

Dere vet jo hvordan jeg stadig prøver å minne meg selv om at jeg er kunsthistoriker? Vel, for noen uker siden lastet jeg ned fra iTunes en videoblogg fra amerikanske National Gallery of Art. Den såkalte "Wyeth lecture in American Art". Tema var den amerikanske (duh!) realisten Edward Hopper og hans bilde "Ground Swell". Link til bildet her. Jeg ble helt betatt av foreleseren Alexander Nemerov sine betraktninger rundt verket. Enda mer overbevist ble jeg av min egen opplevelse av at dette kunne jeg også klart. Å lage den forelesningen, altså. Det var ikke spesielt mye hokus pokus. Han trakk linjer, både historiske og kunstneriske, til datiden og brukte et tilgjengelig språk som var intelligent og enkelt på samme tid. Lyrisk. Åpenbart var det lagt mye tid i å finne alle disse referansene, men hokus pokus var det ikke. Og fyren hadde en Ph.D!!! Jeg pustet lettet ut, for å si det sånn.

"Wyeth lecture in American Art". For et utrolig amerikansk konsept. Doner nok penger til en institusjon og få en forelesningsserie oppkalt etter deg. Doner nok penger til at både institusjonen og en lærd akademiker kan få litt ut av det, og vips! er navnet ditt kjent og forbundet med gode ting. I Norge vet jeg bare om Anders Jahre som har gjort noe liknende. Han har opprettet et eget fond. Men om han får en egen forelesningsserie er jeg usikker på. Universitetet i Oslo er jo sosialdemokratiets bastion og kan jo ikke gi rike enkeltpersoner fordeler. I Norge skal man ikke komme her og komme her og tro at man kan kjøpe seg verdier og god omtale. I USA er det vanlig å donere til skolen man har gått på. Og man trenger ikke donere masse. Alle summer mottas med takk. Og kan skrives av på skatten. Det siste er nok et vesentlig poeng, men da mine amerikanske venner fortalte at de donerte noen dollar til sin "alma mater" kjente jeg at det ville føltes helt feil. Spesielt fordi jeg ikke føler noe eierskap eller ansvar for UiO. Institusjonen består med sine statlige overføringer og jeg tviler på at de hadde skjønt noe som helst om de plutselig hadde fått donert 500 kr fra en tidligere student. De hadde sikkert ringt meg og spurt om jeg hadde gjort en feil i banken! *knis*

Iran

Jeg er opprørt. Jeg klarer ikke rive meg vekk fra Twitteroppdateringene som strømmer inn fra #IranElection. Vanskelig å forholde seg til at det meldes om at presteskapets politi er på sykehusene og fører vekk skadede protestanter. Stadige meldinger om europeiske ambassader som tar imot sårede, Mousavi som har gjennomgått rituell vask før martyrdøden, videoer av protestanter som blir skutt. Verden har virkelig blitt mindre.

For bare 5 år siden, eller færre, så hadde det ikke føltes til de grader nært. Men når jeg får tilgang på tilsynelatende inside rapporter fra menneskene som føler dette på kroppen og er ute i gatene... Jeg kjenner at jeg vil gjøre noe jeg og. Jeg vil også bidra. Men jeg har dessverre blitt såpass kynisk at jeg har mistet troen på at min deltakelse i en demonstrasjon i lille Norge skal ha noen som helst påvirkning på det iranske prestestyret. Prestestyret vil bare snu det til sin fordel. De vil argumentere med at de utenlandske protestene viser at de har rett. At det bare er det iranske folk som skal bestemme hvordan Iran skal styres.

Derfor skriver jeg i stedet ut min frustrasjon her. Og håper.

Pårørende

Det er det jeg er. Og det fyller mye av hodet mitt for tiden. Jeg kommer tilbake på andre siden.

Jeg er ikke verdensmester...

... så hvorfor klarer jeg ikke tilgi meg selv for en jobb ok gjort? Denne morgenen har vært full av småting jeg burde håndtert bedre i jobbsammenheng. Og "bedre" iflg min egen standard til meg selv. Som er alt for høy. 
Jeg har ansvaret for et møte i ettermiddag og innlederen takket nei på veldig kort varsel. Dermed står det noen småsaker igjen som jeg ikke hadde forberedt så mye på fordi det skulle være innleder. Det blir greit, men det skulle vært bedre. Og jeg er den som pisker meg selv hardest for det. Fått noen småkommentarer om at det burde vært mer innhold, men de bare førte til at jeg pisker meg selv enda hardere. Små kommentarer som jeg en annen dag kunne blåst vekk. Men ikke i dag. Jeg klarer ikke leve med at jeg presterer middelmådig. Jeg klarer ikke la det ligge.

Ø sendte meg nettopp mail og ba meg bruke frustrasjonen til noe konstruktivt... Jeg har fremdeles noen timer igjen til møtet. Dette kan jeg prøve.