Snart jul

Og etter jobb i dag drar jeg til Barcelona. Er allerede veldig lei "Feliz navidad", så akkurat det lover ikke så veldig godt. Men jeg gleder meg til å se byen og å feire jul med Øyvind. Og så skal det shoppes, for jeg er midt oppi en kleskrise. Spennende. Men også litt rart å ikke feire med familien.

God jul alle sammen!

Syk

Og jeg har vært det siden onsdag! Begynner med andre ord å bli lei. Men hva skriver man om når livet består av soving og vintersport på tv? Min konklusjon: ingenting. Det er lite som er mer kjedelig enn å lese om hvor lite noen gjør. Derfor velger jeg å henled oppmerksomheten til de briljante Fry&Laurie og deres portrett av det legendariske radarparet Jeeves & Woosters første møte:

Matkoma

Av og til snakker jeg høyt og lenge om herlighetene ved å gå inn i matkoma. Denne herlige fasen av et måltid hvor det eneste som er viktig i verden er å få seg en munnfull til av den herlige maten og svelge den ned med enda mer av den herlige vinen. Det skjer ikke så ofte og det skjer enda sjeldnere flere ganger på samme sted, men jeg har funnet en restaurant i London hvor det allerede har skjedd to ganger (og jeg er klar for å dra tilbake!). Den heter Sardo og ligger i Camden, lett tilgjengelig fra teaterdistriktet (nesten). Jeg og Øyvind dro dit første gang fordi vi skulle på ferie til Sardinia og var nysgjerrige på hva slags mat som ville vente oss der. Andre gangen var vi der fordi det var Øyvinds bursdaggave til meg i oktober. Den eneste retten jeg har spist på Sardo heter "Battuta d'Agnello", som er en tynn marinert lammestek med endiver og poteter til. Nam! Den eneste, spør du? Jepp. Så godt var det første gangen. Og så godt var det andre gangen at jeg tror jeg spiser det igjen hvis sjansen skulle dukke opp.
Hvorfor en snegle? Fordi den er symbolet på Slow Food-bevegelsen. Kommer nok tilbake til akkurat det. Og Sardinsk vin.

There's no place like home

Jeg har vært utrolig lite hjemme denne høsten. Fine nye leiligheten har ikke ett eneste bilde som er hengt opp. I hvert hjørne er det "dustbunnies". Kjøkkenet er så lite brukt at det faller fra hverandre... Neida, så ille er det ikke. Men jeg kjenner at jeg har behov for å være hjemme litt. Gjøre leiligheten enda mer "min". Eller "vår", da. Hehe. Vi begynte på å pusse opp stuen, men har ikke fått malt taket ferdig ennå. Det hadde vært deilig. Jeg liker å ha et hjem å savne.

Det gjør meg godt å ha et hjem jeg eier. Alle de leide leilighetene jeg har bodd i har jeg følt at har vært midlertidige. Nå skal jeg hjem til samme sted lenge. Jeg male en vegg gusjegrønn hvis jeg vil. Jeg kan henge opp bilder hvor jeg vil. MIN MIN MIN BARE MIN. Herlig.

A man travels the world over in search of what he needs and returns home to find it
- George Moore

Skriftspråk

Jeg innrømmer det, jeg har fordommer mot mennesker som ikke skriver riktig (åpenbart med unntak av dem som har utfordringer som for eksempel dysleksi). Skriftspråket sier noe om hvem du er, og det er ikke bare hvordan du formulerer setningene, men at du faktisk klarer å skrive rett. Derfor ble jeg vannvittig provosert av lærerne som i fredagens a-magasin proklamerte at det kun var de flinkeste elevene som fikk skrivefeil rettet på. De fokuserer heller på at setningene skal være meningsfylte. Og dette gjaldt 18-åringer!!! En ting er at jeg virkelig mener rettskriving er noe 18-åringer burde ha lært for lengst, men det jeg virkelig reagerer på er fallitterklæringen! En av de sentrale oppgavene i grunnutdanningen er nettopp å lære å skrive, og hvis man gir opp å lære bort dette, med argumentasjonen at terping er teit, så har man gitt opp. Og hvordan i all verden kan man velge å gi opp rettskriving? En direktør som er dyktig, men som i hvert memo han sender ut har skrivefeil kommer til å være mindre respektert. Selvfølgelig er det ikke alle som skal studere på universitetet og det er ikke alle som elsker å lese bøker, men rettskriving er for viktig til at jeg aksepterer fallitterklæringen. Til krig!

Julestemning

Det nærar seg. Jeg kunne tenke meg å julepynte litt med dette. Jeg er ingen stor julepynter. Hovedsaklig fordi jeg ikke feirer jul hjemme, men akkurat nå også fordi jeg er blakk. Hjemme hos foreldrene mine har jul alltid vært synonymt med masse tente stearinlys, og det er noe jeg definitivt tar med meg inn i mitt eget hjem. Men advent kommer før jul og da skal det være lilla. Men, igjen, jeg er blakk.

Julestemningen er også alltid knyttet opp til Mahalia Jackson, så selv om det er litt tidlig ennå:

When I woke up this morning...

... så var klokken kvart over seks! Unaturlig! Ifølge søvnforskeren Ståle Pallesen er det meningsløst for et B-menneske å legge seg tidligere om kvelden, i håp om å sprette uthvilt opp når hanen galer. Da jeg var barn lå jeg og leste på sengen til ett-tiden om natten når jeg skulle på skolen dagen etter. Det er bare sånn jeg er.
Derfor er dagens sang Eels med "I need some sleep":

Fyrverkeri!

Kira Wager

Jeg satt og svitsjet. En helt vanlig lørdagskveld. Frem og tilbake. Rastløst. Så stoppet jeg på Travel Channel som viste et program fra Norge i serien "Destination Art". Jeg tenkte at dette må jeg få med meg. Jeg skal jo holde meg oppdatert og holde "blikket" i gang.

Så jeg oppdaget Kira Wager. Hun maler bilder basert på fotografier og er blitt kalt en kontemporær impresjonist. Impresjonistene ønsket å fange øyeblikket. Men siden hun ønsker å fange et øyeblikk som allerede er fanget, hva gjør hun da? Sprer hun øyeblikket ut over flere medier? Monet malte bilder i en forrykende fart for nettopp å fange et mest mulig begrenset øyeblikk. Men hvis du ser på Wagers bilde nedenfor så er det rimelig åpenbart for meg at hun har jobbet med det over tid. At hun har vært i forskjellige sinnstemninger og ønsket å formidle forskjellige nivåer av motivet. Fargene gjør at jeg føler meg hensatt til en sydhavsøy. Med trykkende varme, azurblått hav og en paraplydrink. Hun sier i programmet at hun jobber med motivet opp-ned og i seksjoner. Det blir noe litt løst kubistisk over det hele. Hun både frigjør seg fra de formene som jeg antar eksisterte i det opprinnelige fotografiet samtidig som formene blir tvunget inn i kuber på grunn av arbeidsformen hennes.

På hotell

Nytt og fancy hotell, faktisk. Og de har hatt et bevisst fokus på rene, moderne linjer. Det er en nytelse å være på rommet. Og i gangen utenfor er det annenhver grå og knalloransje vegg. Det knalloransje fungerer nesten som et lys og jeg kan se hver gang det er oransje vegger laaaangt nedover gangen. Stilig. Utenfor er det et opplyst hvitt tre.

Tall ships and tall kings
Three times three.
What brought they from the foundered land
Over the flowing sea?
Seven stars and seven stones
And one white tree.
(J.R.R. Tolkien)

"Falling slowly" fra filmen Once

Hel ved

Bestevenninnen min er fra Gjøvik. Det var hun som først introduserte meg til begrepet "hel ved". Og så bare forelsket jeg meg litt i det. Uttrykket, altså. Eller. Forelsket? Kanskje ikke. Men uttrykket har blitt liggende i lillehjernen. Dukket opp med gjevne mellomrom og sagt "Hei". Så da jeg fikk lyst til å lage en ny blogg om min ferske tilværelse som voksen, dvs. ferdigutdannet og i full jobb, var det naturlig å komme tilbake til uttrykket. Hel ved. Det er det jeg vil være.

En del av meg, en stor del av meg, er å være kunsthistoriker. Jeg har lært å "se" det estetiske i verden og i kunstverk. Jeg har nå en jobb som ikke har noe som helst med utdannelsen min å gjøre. Jeg stortrives, men jeg føler likevel behov for å minne meg selv på å være kunsthistoriker. Derfor vil kunst, stil og arkitektur forhåpentligvis bli en del av bloggen. For at jeg ikke skal glemme å se.