Slappfisk

Husker dere hvor stolt jeg var i høst over treningsiveren? De siste ukene har jeg vært heldig hvis jeg har trent to ganger i uken. Unnskyldningene og kveldsmøtene har vært for mange. Jeg og Øyvind har egentlig inngått en avtale om et visst antall treninger før vi skal til Sardinia og ligge på stranden. Men... Når jeg er sliten så vil jeg egentlig bare sitte i sofaen og lese en bok. Dette til tross for at jeg vet hvor mye bedre jeg føler meg etter trening. Men i dag. Da. Skal. Det. Trenes.

Btw. hvorfor heter det slappfisk?

Meg vs deg

Som alle andre har jeg en rolleforståelse av meg selv. Hvem jeg er i forhold til andre. Hva min rolle er i relasjonen til medmennesker. I går kom det plutselig opp en ny rolle på kartet. Eller. Altså. Jeg innså at min rolle var endret. Den hadde fått et nytt navn, og dermed også nytt innhold. Jeg så det ikke komme. Jeg kunne ant det. Rollen er logisk og egentlig har jeg hatt den en stund. Men jeg ble satt ut og tankefull. Jeg endte opp med å skippe trening og heller dra hjem og sove inntil Øyvind. Det var det jeg trengte. 

Er jeg rar som trenger litt tid på å fordøye sånt? 

Tiden går. Anne består.

Innså plutselig at jeg ikke har blogget på denne siden av påsken. Tør jeg si det en gang til? At jeg har vært travel? Travelheten min gjennomsyrer hele bloggen og får meg til å tenke på navnet til en musikkgruppe, av alle ting, nemlig Soundtrack of our lives. Føler at "travel" er mitt soundtrack for tiden. Selv om selve tilstanden er lydløs. Nei, nå roter jeg meg bort i kvasi-etellerannet igjen. Poenget er at jeg nok en gang er travel. Og nok en gang hører jeg på "Mamma Mia"-soundtracket til ørene mine detter av. 

Men London var kjempefint. Jeg fikk begynt å bruke den nye trenchcoaten som jeg kjøpte for noen uker siden i Stockholm sammen med skjerfet og brosjen jeg kjøpte på vintageavdelingen til Topshop i London i januar. Føler meg som den moteløven der jeg går rundt i byen og svinser. London er alltid bra. Jeg føler meg vel der. Der lille Oslo er sammensatt av småstrøk er London flere småbyer. Og jeg trives i mange av dem. Kanskje aller mest i Kensington. Strøket gir mange koplinger til "Notting Hill"-filmen, selv om huset med den blå døren ikke er å finne. Men det er hvite rekkehus med store inngjerede hager mellom. Og det er dyre butikker og koselige nabolagspuber om hverandre. Det kan minne litt om Frogner, bare at jeg synes at den generelle stemningen i strøket er hakket mindre selvhøytidelig. Ikke det at jeg ikke til stadighet ser fashionistas med stiff upper lip der, men helhetlig er det en mer avslappet stemning. Jeg og Øyvind har funnet oss godt til rette rundt Gloucester Road. Et lite strøk i strøket. Men alltid synd å stortrives i et område man vet man aldri i verden får råd til å bo i. For bo i London en gang skal jeg. Basta.

--
ANne

Nå kommer solen.... snart.

Om en time er det påskeferie og regnet er et faktum. London har ikke noe bedre værvarsel, men evig optimist som jeg er har jeg klokketro på å få kjenne solen varme ansiktet i løpet av påsken. Det er noe med sol og påske. Påsken er liksom selve markeringen på at den lyse vennlige årstiden er her. Solhungrige nordmenn blir rosa mens de sier til seg selv at de må huske solkremen neste år. Jeg sliter like mye hver gang den nye Freiareklamen "takk til alle som gjør det mulig" er på. FOr det første så tenker jeg hver gang at et må være Turistforeningens reklame og for det andre får jeg en vanvittig trang til å dra på tur i skog og mark. Jeg har i flere år hatt et mål om å bli mer utpåturete, men det eneste jeg får til er den årlige turen med Toril. Jaja. Nå som jeg har kommet i gang med regelmessig trening så må jeg jo ha noen nye forsetter å jobbe mot.

Uansett så er det nå offisielt vår!

Andres meninger

I går var andres mening svært nyttig. Jeg og godeste Christian hadde en sushidate og nøden var stor etter å finne et anstendig sted i sentrum. Et lite søk på vibb.no og fine Sanaka Sushi i Prinsens gate dukket opp. Gode anmeldelser fra mannen i gata og kort gangavstand avgjorde saken. Store chunky sushibiter til hyggelig pris med vennlig betjening. Aner at det er stor sjanse for at jeg kommer til å stikke ofte innom til sommeren og ta med ut i solen. Herlig.

På jobb i ferien

Alltid spennende å holde motivasjonen oppe når det ikke er noen andre rundt som kan holde meg i øra. Formen er så som så. Hoster og nyser om hverandre, så det er kanskje like greit at det ikke er så mange rundt. Har laget litt trekkplaster for meg selv, da. Skal møte Christian etter jobb og spise sushi. Aldri feil kombinasjon. :)

Jeg gleder meg masse til å dra til London onsdag kveld. Jeg og Øyvind har en virkelig god Londongreie, og selv om spådommene for været ikke akkurat er oppløftende, blir det alltid bra. Worst case får vi spise på den lokale puben, ta med noe digg på hotellrommet og leie en film. Første gangen vi var i London sammen oppdaget vi ved et lykketreff ølet "Old Speckled Hen". Morsom hjemmeside: www.oldspeckledhen.co.uk

Og i morges gjorde Øyvind noe bare han kunne funnet på (fordi jeg er et uforbederlig b-menneske): han vekte meg med en kopp varm sjokolade. Er det noe rart jeg holder fast i mannen?

Savnet meg?

Over kneika nå og har savnet å blogge. Men nå når jeg faktisk har tid pga. litt småskranglete helse, kommer jeg ikke på noe genialt tema. Kan bare si at jeg og Toril hadde en perfekt jentetur til Stockholm forrige helg som enkelt kan oppsummeres i "fyll og shopping!". Akkurat det vi trengte begge to. Fant et sjarmerende bourbonsted like ved hotellet som het "Saddle and Sabre" der innehaveren åpenbart syntes han hadde verdens beste jobb. Ingenting som booster sjarmen som akkurat det. Stockholm er en fantastisk shoppeby, så dit skal jeg definitvt tilbake.

Og i dag har jeg sittet på balkongen med en bok og en øl og med solen i øynene. Livet er herlig. I et travelt liv er det disse små øyeblikkene av ro og lykke som teller. Disse øyeblikkene med sjelero.
Og så var det den fantastiske gule Ipoden da! Lykke!