Iran

Jeg er opprørt. Jeg klarer ikke rive meg vekk fra Twitteroppdateringene som strømmer inn fra #IranElection. Vanskelig å forholde seg til at det meldes om at presteskapets politi er på sykehusene og fører vekk skadede protestanter. Stadige meldinger om europeiske ambassader som tar imot sårede, Mousavi som har gjennomgått rituell vask før martyrdøden, videoer av protestanter som blir skutt. Verden har virkelig blitt mindre.

For bare 5 år siden, eller færre, så hadde det ikke føltes til de grader nært. Men når jeg får tilgang på tilsynelatende inside rapporter fra menneskene som føler dette på kroppen og er ute i gatene... Jeg kjenner at jeg vil gjøre noe jeg og. Jeg vil også bidra. Men jeg har dessverre blitt såpass kynisk at jeg har mistet troen på at min deltakelse i en demonstrasjon i lille Norge skal ha noen som helst påvirkning på det iranske prestestyret. Prestestyret vil bare snu det til sin fordel. De vil argumentere med at de utenlandske protestene viser at de har rett. At det bare er det iranske folk som skal bestemme hvordan Iran skal styres.

Derfor skriver jeg i stedet ut min frustrasjon her. Og håper.