Byfolk

I går satt jeg på trikken hjem fra jobb og en sliten kar satte seg ved siden av meg. Han hadde et ølglass i bukselomma og sølte litt på meg. Jeg spurte pent om han kunne flytte glasset sitt og han var søt og unnskyldte seg masse. Nema problema. Han gikk av, jeg hadde vått kne, men buksa måtte vaskes uansett. Inn kommer solbrun boler med "Stravinsky" (som i utestedet) og jeg blir umiddelbart på vakt. Dårlige vibber. Han plukker opp et gammelt Aften, blar litt og slenger det fra seg på gulvet. Han holder igjen sin knøttlille kjæreste etter jakkehetten når hun prøver å gå av på feil holdeplass. Jeg puster lettet ut når de går av.

Da jeg bodde på landet hadde jeg reagert motsatt. Jeg ville vært mer engstelig for en sliten kar enn en muskuløs mann. Etter ti år i byen har jeg lært at slitne karer er bare det. Slitne. De har hatt et langt liv og er de dopa så blir de ikke aggressive. Det er ikke slikt dop de bruker. Og jeg har lært at dørvakttyper ofte går på steroider, som gjør dem aggressive.

Jeg har blitt byfolk.