More is less. Less is more.

Da jeg var i London i helgen grep jeg begjærlig sjansen til en time i Tate Modern. Mens jeg studerte var jeg helt uinteressert i moderne kunst, men nå som kunst er gøy og ikke fag har interessen bare blomstret. Første besøket mitt på Tate Modern var det stas å se original Jackson Pollock og andre og jeg undret meg både over det ene og det andre. Det er mye moderne kunst som får meg til å lure. Virkelig lure på om kunstneren egentlig har prøvd å formidle noe i det hele tatt. Tidligere har jeg ikke skjønt hva den minimalistiske kunsten har gått ut på. Jeg hadde ikke sett kunsten med egne øyne, men bare på fotografi. Og den fotografiske gjengivelsen er ofte blek i sammenlikning med å se verket med egne øyne. Forrige gang jeg var i London oppdaget jeg endelig det minimalistiske rommet. For en fryd! 

Minimalismen oppsto i New York på 60-tallet som en reaksjon på den abstrakte ekspresjonismen. Kunstnerne søkte ikke å uttrykke seg selv. Verkene deres var ofte basert på geometriske, ofte kubeliknende, former som ikke kunne tolkes metaforisk. Verkene kunne være repetitive og var laget av industrielle materialer og med nøytrale overflater. Kunstnerne hadde en tendens til å erstatte det billedlige, illusjonistiske og fikitive med det bokstavelige. Retningen er blitt kalt en ekstrem form for abstrakt kunst. Den utviklet tankegangen at kunstverkene skulle eie sin egen virkelighet og ikke være en etterlikning av noe annet. Minimalistiske verk viser en veldig ren skjønnhet. Purifisert. Verkene kan tolkes til å representere idealer som sannhet, orden, enkelhet og harmoni.

Mitt foreløpige minimalistiske favorittverk er Robert Morris' "Untitled" 1965/71. Setter ikke inn bilde av respekt for copyrights (for once). Verket består av fire kuber dekket med speil på alle kanter. Det gjør meg lykkelig. Jeg ler når jeg ser det. Hvorfor? først av noe så enkelt som at speilet viser bare bena mine (og alle andres). Det er morsomt å bare se sko og litt legg som spaserer rundt. Deretter fordi jeg stadig finner nye vinkler som jobber seg inn i kubene. Alt ettersom hvilken vinkel jeg befinner meg i. Lørdag satte jeg meg på knærne i en vinkel som jeg trodde skulle gjøre at jeg syntes i speilene. Den gang ei. Jeg liker skjønnheten i de enkle formene som bokstavelig talt speiler verden rundt seg. Jeg kan se verkene rundt i kubene og det oppstår en filosofisk verk-i-verk tankegang jeg fryder meg over. Jeg ser på kubene og beundrer verket samtidig som jeg ser på en del av meg selv og dermed i effekt beundrer meg selv som del av verket. Verket viser alt slik det er. Det viser hvor slitne skoene mine er uten å late som noe annet. Verket gjengir sine omgivelser og seg selv sant.