Flyttet

Bloggen min blir fra nå av å finne på helved.wordpress.com. Foreløpig strålende fornøyde med større funksjonalitet.

Arrivederci!

Harry Nilsson "Gotta get up"

Alenekveld

Bilde: BostonBill, Flickr.com, CC

Det startet så fint. Flott, faktisk. Jeg plukket opp god og billig sushi, satte meg ned med en øl og "Friends" og storkoste meg. Så begynte jeg å tenke. TABBE. Big mistake. Big. Huge. Så i stedet for å lage en fin og hyggelig blogpost, ble det nok en "jeg er nedfor og vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt"-post. Spesielt delen med "jeg trenger en ny jobb" er sterk i dag.

Jeg prøver ut FlyLadys "Back on the bandwagon"-tankegang. De siste ukene, hvor alt har gått i ett, har jeg merket at jeg har blitt mer sliten av tanken på den skitne, rotete leiligheten. Fremad, stadig fremad, har alltid vært essensielt for meg. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg kan alltid bli bedre. Nå må jeg bare komme i gang med trening igjen også, så begynner det å likne på noe.

Positiv. MÅ avslutte blogposten med noe positivt... Jeg har nye, varme, oransje, tovete ullvotter fra Gjøviksmarken! Se, det var positivt! :)

"Under himmelen" av Fredrik Hossmann

Bilde: kisses are a better fate than wisdom, Flickr.com, CC

under himmelen

et menneske

under hatten

et ansikt

under klærne

en kropp

inne i kroppen

et hjerte

bak navnet

et liv

foran meg

du

på samme jord

vi

Etter valget

Bilde: Dagbladet.no

Venstre tapte, men vi vant litt likevel. Per i dag er det 1400 nye medlemmer som har lyst til å være med å bygge Norges mest spennende, nytenkende, grønne, fremtidsoptimistiske parti.

Jeg jobbet femten timer mandag som stemmestyremedlem. En million ganger sa jeg: "Sånn fungerer det i år. Først går du inn i en ledig bås og finner ditt partis liste. Så bretter du sånn (demonstrerer) og stemmer og registrerer der borte til slutt". Ingen av valgobservatørene som var innom klaget, i hvert fall. Jeg kom til Venstres valgvake omtrentlig ti minutter etter at Lars Sponheim hadde annonsert at han trakk seg som leder. Jeg var informert om at det så dårlig ut, men det var sjokkerende å komme inn og se alle vennene mine, som har slitt seg ut i valgkampen, grå i ansiktet.

Dagene etter har vært surrealistiske. På onsdag satt jeg på Bodø lufthavn og kjente det boble i hodet av energi og ideer for å beholde og engasjere de mange nye medlemmene. Jeg fikk ny energi bare ved tanken. Det må definitivt tas noen grep for å sikre at Venstre får bedre oppslutning neste gang. Men det er det heldigvis noen andre enn meg som skal tenke på. Jeg har meldt meg til tjeneste for å aktivisere, engasjere og beholde de nye, så får vi se hva det blir. Gøy er det uansett. Men så har heller ikke jeg for vane å være nedfor lenge.

Dagens bilde er fordi jeg fremdeles får blanke øyne av Barack Obama. Tenk å få en mail med en forsikring om vennskap fra Barack Obama! Tror jeg må gå og finne frem t-skjorten med "Progress" på...

Valg

Den første dagen er her. Den første dagen som skal avgjøre hvordan Norge skal styres de neste fire årene. Jeg har ikke vært på langt nær så engasjert i valgkampen som jeg har hatt for vane før, men det har mye å gjøre med at jeg ikke har hatt overskudd. Aktiv valgkampering krever overskudd. Men jeg har da fått gjort en innsats, og i dag og i morgen skal jeg være vara til stemmestyre. Det betyr at jeg skal sitte på Rådhset og vente på å få høre om det er bruk for meg. Kanskje ikke verdens mest spennende offentlige verv, men jeg mener nå at hvis jeg skal engasjere meg i samfunnet og samfunnsdebatten så må jeg også ta på meg en del av jobben med gjennomføring av valg. Flesteparten av vennene mine skal være listebærere, så det er ikke sånn at jeg kunne valgt et sosialt liv i stedet. ;)

Valgtid er spennende. Jeg har gjettet helt siden i vår at resulatet av valget ville bli mindretalls Arbeiderpartiregjering (selv om det ikke er det jeg håper, selvfølgelig), men vi får nå se, da. Virker som de rødgrønne står sammen fortsatt. Enn så lenge. Jeg har ingen tro på at Sosialistisk Venstreparti får med seg Arbeiderpartiet/LO på ingen oljeboring i Lofoten, og det betyr at for å sitte igjen med noen som helst slags kredibilitet så kan de ikke være i regjering. Arbeiderparti/Senterpartiregjering er jo nærmest poengløst, Fremskrittspartiet kommer ikke til å støtte noe Høyre/Kristelig Folkeparti/Venstre-samarbeid, og jeg tror ikke Høyre går inn i regjering med kun Fremskrittspartiet. Da blir det mindretall Arbeiderpartiregjering igjen. Tror det vil være sunt for dem å faktisk ta diskusjoner i Stortinget, i stedet for på bakrommene i regjeringskvartalet.

Septembersøndag

Bilde: derpunk, Flickr.com, CC

Luften er crispy, solen skinner, Ø leser avisen, i bakgrunnen synger Simon & Garfunkel og i ovnen står gårsdagens perfekte sopp og spinatpai og varmes opp til en ny runde.

I går var jeg helt alene og endte opp med å lese en haug matblogger. Sweet Amandine endte jeg faktisk opp med å lese fra begynnelsen til nyeste innlegg. Nydelige beskrivelser av minner, som deretter koples opp til dagens fristende oppskrift. Jeg ble så inspirert at jeg lagde to paibunner, hvorav den ene ble tidligere nevnte sopp og spinatpai og den andre skal bli til italiensk ostekake i dag. Den ene paibunnen ble ubeskrivelig perfekt. Den tok form med en gang og ble en passe fuktig masse som holdt seg sammen under kjevling. Nydelig.

Bilde: Simon Aughton, Flickr.com, CC

Klar som jeg alltid er for nye strålende ideer tenkte jeg selvfølgelig umiddelbart på å lage min egen matblogg. Helt til jeg tvang meg selv til å tenke på hvor lite mat jeg faktisk lager for tiden fordi jeg er så lite hjemme. Hvem ville være interessert i en matblogg som bare ble oppdatert hver gang jeg følte meg som domestic goddess? Det er jo ikke så ofte. Jeg ønsker at det skal bli oftere, for jeg nyter jo virkelig å bake. Jeg føler meg lykkelig når jeg har laget en perfekt deig, når hendene lukter vanilje og i finalen når venner får smake.

Hadde du likt en sjelden oppdatert matblogg?

Drømmejobben, hva er den?

Bilde: Steve Heath, Flickr.com, cc

Tankemodus igjen. Denne gangen er hovedtemaet drømmejobben. Og jeg kommer virkelig ingen vei. Jeg vet jo ikke hva jeg liker. Jeg vet ikke hva som vil holde meg interessert over lengre tid. Hvordan finner jeg det ut? Jeg har tenkt på å bruke penger på en karriereveileder, men jeg kjenner ingen som har vært hos en, så jeg vet ikke hvordan de jobber eller hva jeg får ut av det. Jeg har flere venner som allerede har drømmejobben. Jeg forventer ikke å få drømmejobben med en gang, men det hadde jo vært mye greiere å jobbe mot den hvis jeg visste hva den var. Det er en veldig moderne tanke å forvente å finne en drømmejobb, som vil gjøre mitt profesjonelle liv like tilfredsstillende som hjemmelivet. Men hvem skulle forberedt meg på dette? Å ikke vite.

Jeg har en forestilling om en jobb som lar meg bruke utdannelsen min, som ikke handler om å sitte ved et skrivebord hele tiden og gjerne reising. Samtidig drømmer jeg om å ha nok penger til å ikke jobbe. Bruke all tid på det jeg til en hver tid har lyst til. Whatever strikes my fancy.

Miljøvennlig?

Som aktivt medlem av Venstre, så er det naturlig for meg at hver gang jeg diskuterer politikkutforming så er miljøet et aspekt som tas høyde for. Miljøvennlighet gjennomsyrer alt. Men hvor flink er jeg egentlig i hverdagen? Jeg kildesorterer det avfallet det er anledning til å sortere i Oslo (som ikke er mye), jeg tar nesten utelukkende kollektivtransport, og de gangene jeg kjører bil så kjører jeg aldri alene. Men bortsett fra det, hva gjør jeg egentlig? Jeg eier ikke bil, men drar på reise til utlandet så ofte jeg kan. Jeg er åpen for å kjøpe brukte møbler, men ender alltid på IKEA. Jeg har ikke all verdens tøy, men har alltid lyst på mer. Jeg er ikke et miljøsvin, men spesielt miljøbevisst i hverdagen er jeg ikke, når alt kommer til alt. En gang i vinter var det et intervju i OBOSbladet med en høyst normal familie og om deres forhold til å være miljøvennlig. Tankegangen deres var gjennomsyret av at de verken prøvde så hardt eller var oppdatert på alle nyvinningene som ville gjøre det enklere for dem å være miljøvennlige. Jeg husker jeg tenkte at jeg var mye flinkere enn dem. Jeg fnyste av bortforklaringene deres, men er jeg egentlig bedre?

TV om kvelden

Bilde: decade_null, Flickr.com, cc

Jeg lurer på hvilket resonnement som gjøres når kanalene bestemmer hva som skal sendes sent på kvelden? Når jeg er våken halv tolv er det ofte fordi jeg har noe å tenke på som jeg trenger å bli kvitt for at jeg skal klare å sovne. Jeg trenger snille, men intelligente serier om mennesker alt går bra med til slutt ELLER noe morsomt, men intelligent. Men hva får jeg? Lystige dansker som kjeder seg på luksushotell, lik i forskjellige amerikanske byer, lik i marinen, politimenns hverdag, superstrukturer... Ikke noe som lykkelig vil lulle meg inn i bekymringsløs søvn.

Hvorfor kan ikke programmer som "Livet med Larkins", "Anne fra Bjørkely", "Friends", "Mythbusters", "Saturday Night Live" og "Colbert Report" gå fra halv tolv? Da hadde jeg til og med blitt sittende oppe flere kvelder og verdien av reklamen ville gått opp. Jada, jada jeg vet TV2 Sebra sender Jimmy Kimmel, men ærlig talt. Det er ikke spesielt morsomt i lengden med stadig flere vitser på bekostning av sikkerhetsfyren og onkelen hans.

Hallo? Hører dere meg?

E.E. Cummings - I carry your heart

i carry your heart with me(i carry it in

my heart)i am never without it(anywhere

i go you go,my dear;and whatever is done

by only me is your doing,my darling)

i fear

no fate(for you are my fate,my sweet)i want

no world(for beautiful you are my world,my true)

and it’s you are whatever a moon has always meant

and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows

(here is the root of the root and the bud of the bud

and the sky of the sky of a tree called life;which grows

higher than soul can hope or mind can hide)

and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Andre menneskers liv... igjen

I "These are a few of my favourite things" har jeg en link til bloggen "Do they have Salsa in China?". Bloggen er en velskrevet, sjarmerende og humørfylt beskrivelse av hverdagslivet til en familie i California som har adoptert to jenter fra Kina. Jeg kom over den en dag jeg satt på Akershus Festning og ikke hadde noe å gjøre. Som vanlig. Jeg trykket og trykket på "Next blog"-knappen i håp om å finne hvasomhelst som kunne få et par minutter til å gå. Og jeg har fulgt familien i et par år nå og den gjør meg stadig varm om hjertet.

For omtrent et halvt år siden oppdaget jeg M3-familiens venn Catherine, som ventet på å få adoptere fra Kina. Bloggen hennes griper meg ikke på langt nær slik salsabloggen gjør det, men jeg har nå lest den litt likevel. Damen har et godt hjerte, hva kan jeg si. For en måneds tid siden steg interessen for Catherines blog, for det begynte å nærme seg kraftig dagen da hun skulle få vite hvilket barn som skulle bli hennes adopterte barn. Og fredag skjedde det endelig. En fremmed dame på andre siden av jorden fikk beskjed om at hun endelig var tildelt et 5 1/2 måneder gammelt barn som venter på henne i Kina. Og jeg fikk tårer i øynene. Jeg ble faktisk rørt på samme vis som jeg blir rørt av "Extreme makeover - Home Edition" hver gang familiene for første gang får se sitt splitter nye hjem. Ukjente, ekte mennesker rører meg i en grad kjente ikke bestandig klarer. Jeg gråt av glede da T ble valgt til leder, men bortsett fra det. Sjelden. Nesten aldri. Nå er det også veldig sjelden noe virkelig stort skjer også, da. Men likevel. Merkelig. Rart. Fascinerende.

Trond Viggo Torgersen - Tenke sjæl

Du vekkr’æ sjæl og kjenner’æ helt aleine
Du kjenner at nå det er nå du må stå for det du gjør sjæl 
Skaffe’ræ lønn aleine
Lage’ræ mat aleine
For nå må’ru finne ut hvem du er

De gi’række fri. De gamle vil ha’ræ hjemme
De trekker’æ ned og gir d’ække fred til å tenke sjæl
Starte et liv aleine
Tenke ut alt aleine
For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli

Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

En dag er det slutt, så står du der helt aleine
Du kan ikke gå til skolen mer nå. Du må starte sjæl
Skaffe’ræ klær aleine
Finne’ræ jobb aleine

For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli
Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Freakonomics

Bilde: Sharjah_Lover, Flickr.com, CC

Jeg leste "Freakonomics" av Stephen J. Dubner og Steven D. Levitt i helgen. Jeg kjøpte den for et par år siden samtidig som jeg kjøpte "No Logo" av Naomi Klein. Jeg streber jo alltid etter balanse. LOL. Jeg fullførte aldri "No Logo". Mest fordi jeg ble så provosert av Kleins verdensanskuelse og valg av tolkningsvinkel. Den ble for snever og tendensiøs for meg. Jeg vet at en anmeldelse av "Freakonomics" ikke er helt "up to date". Men det var nå jeg leste den og oppfølgeren "Superfreakonomics" kommer i oktober. Så det så. ;)

"Freakonomics" er en non-fiction bok med et litt originalt syn på økonomi. Som kunsthistoriker har jeg jo ikke all verdens med forutsetninger for å anmelde en bok om økonomi (selv om jeg later som jeg blir litt mer kvalifisert av å ha så mange økonomer rundt meg), men boken er lett tilgjengelig, nesten primært for sånne som meg. Sånne som meg som liker å tenke at alt henger sammen med henger sammen med alt.

Derfor var det nyttig å lære at hvem foreldrene er påvirker barn mer enn hva foreldrene gjør, at kampfiksing i sumobryting statistisk sett er vanlig overrasket meg ikke, men den store "eye opener"en var selvfølgelig teorien om at kriminaliteten i USA gikk kraftig ned på 90-tallet fordi abort ble lovlig på 70-tallet. Dermed ble det født færre antatt uønskede barn av foreldre som statistisk sett ikke hadde de nødvendige verktøyene for å oppdra lovlydige borgere.

Grunntanken i boken er at økonomisk metode kan brukes for å forklare det meste i hverdagslivet, som for eksempel hvilke lærere som bidrar til at klassen deres får kunstig høye testresultater. Og ja, jeg fulgte nesten alle resonnementene. De jeg ikke fulgte var fordi jeg ikke gadd å slå opp faguttrykkene. Og jeg leste den på få timer. Nå er jeg uansett en notorisk hurtigleser (som ofte må lese bøkene en gang til fordi det var noen viktige poeng jeg ikke fikk med meg), men jeg tror at dette er en bok som vil passe de fleste som er nysgjerrige på hvordan alt henger sammen med alt.

Forfatterene har etter bokens enorme suksess skrevet en blogg som fortsetter der boken glapp, med flere interessante eksempler på sammenhenger: http://freakonomics.blogs.nytimes.com/

Hvor fort er passe? (blogpost nr. 100)

Jeg liker øl. På balkongen, i sofaen, på puben, i solen, etter tur, i parken... The list goes on. Da jeg først begynte å like øl klarte jeg ikke å drikke fort nok, så i bunnen av glasset ble det et par cm daff lunken øl som ikke smakte spesielt godt. Jeg kalte det "høgg" og gjett om mine mer drevne ølkompiser ertet meg for det. Nå drikker jeg fort. Mest fordi det er godt, men også fordi jeg er redd for "høgg". Problemet er at jeg har begynt å drikke for fort, så jeg blir kjempemett. Jeg må finne den gyldne middelvei, som så ofte ellers. Noen tips?

Night time is my time

Jeg satt lenge oppe i går. Ikke fordi jeg hadde noe spesielt behov eller ønske om det, men fordi jeg sov en liten ettermiddagslur litt for sent. Natten er min tid. Da er jeg helt alene og pusler med mitt. Jeg surfer hvileløst, ser litt på tv'n og tar et glass vin til. Kanskje jeg leser ferdig den spennende boka, spiser opp alt vi har av snacks og nyter stillheten.

Øs tid er morgenen. Han tar seg en kaffe, leser litt, trener litt og koser seg. Jeg synes vi har funnet ut av ting. :)

Bob Dylan - Forever young

May you grow up to be righteous,
May you grow up to be true,
May you always know the truth
And see the lights surrounding you.
May you always be courageous,
Stand upright and be strong,
May you stay forever young,
Forever young, forever young.

På repeat akkurat nå

Husmor?

Bilde: MNicoleM, Flickr.com, CC

Lenge har leiligheten sett "så där" ut. Verken jeg eller Ø har hatt ork til å gjøre mer husarbeid enn høyst nødvendig. Overraskelsen over meg selv var derfor stor da jeg i morges tok en "Swish&swipe" på badet, satt i gang en vaskemaskin, redde opp sengene og kastet papiravfall. Og da jeg kom på jobben fortsatte jeg meg huslige sysler der.

Har jeg blitt inspirert av FLYlady igjen? Jeg fulgte systemet hennes før vi flyttet til Storo og fikk resultater. Skal i hvert fall begynne forsiktig. Morgen- og kveldsrutine + shiny sink først. Så får jeg se.

Nå skal jeg kaste søppel på kontoret...

Madonnakonserten

Bilde: Crazy-Heart, Flickr.com, Creative Commons

Jeg har sett Madonna "vogue". Stort. Men om det helt veide opp for tre timer venting på betong først har jeg ikke helt konkludert med enda.

Så hva var galt med Madonna? Jeg har lest at hun selv mener hun er mer "performer" enn sanger, men det viste hun ikke tirsdag. Jeg var ikke blant dem som ventet meg en hitparade, men jeg tok det for gitt at jeg skulle bli fenget og være med fra første riff. Det er tross alt en dreven dame vi snakker om. Som har holdt hundrevis av stadionkonserter over hele verden de siste 20 åra. Som har blitt beskrevet som en av verdens største "performers". Og for all del, showet var gjennomført, profesjonelt og spennende. De visuelle grepene var interessante, om enn ikke spot-on trendmessig. Danserne hennes var fantastisk gode, selv om jeg kanskje syntes litt synd på dem når det kom til kostymer enkelte ganger. Lurer på om hun danseren Madonna klinte med kliner med Madonna hver kveld, men det er o.t.

Når alt skrelles vekk så kommer det vel ned til at jeg ikke fikk inntrykk av at Madonna la noe av sin sjel i fremførelsen. Jeg fikk mer inntrykk av en seig og sta dame som opptrådte fordi hun ikke var klar for å være utdatert. Det er lenge siden Madonna sjokkerte. Verden har blitt mer liberal og takket være internett har folk sett "alt". Det skal mer til enn pikekyss, snåle bh'er, lek med androgynitet og å strekke strikken mht religiøse symboler.

Hva sjokkerte meg sist? En fjesbokoppdatering, faktisk. Skikkelig borderline mot brudd på taushetsplikten.