Andre menneskers liv... igjen

I "These are a few of my favourite things" har jeg en link til bloggen "Do they have Salsa in China?". Bloggen er en velskrevet, sjarmerende og humørfylt beskrivelse av hverdagslivet til en familie i California som har adoptert to jenter fra Kina. Jeg kom over den en dag jeg satt på Akershus Festning og ikke hadde noe å gjøre. Som vanlig. Jeg trykket og trykket på "Next blog"-knappen i håp om å finne hvasomhelst som kunne få et par minutter til å gå. Og jeg har fulgt familien i et par år nå og den gjør meg stadig varm om hjertet.

For omtrent et halvt år siden oppdaget jeg M3-familiens venn Catherine, som ventet på å få adoptere fra Kina. Bloggen hennes griper meg ikke på langt nær slik salsabloggen gjør det, men jeg har nå lest den litt likevel. Damen har et godt hjerte, hva kan jeg si. For en måneds tid siden steg interessen for Catherines blog, for det begynte å nærme seg kraftig dagen da hun skulle få vite hvilket barn som skulle bli hennes adopterte barn. Og fredag skjedde det endelig. En fremmed dame på andre siden av jorden fikk beskjed om at hun endelig var tildelt et 5 1/2 måneder gammelt barn som venter på henne i Kina. Og jeg fikk tårer i øynene. Jeg ble faktisk rørt på samme vis som jeg blir rørt av "Extreme makeover - Home Edition" hver gang familiene for første gang får se sitt splitter nye hjem. Ukjente, ekte mennesker rører meg i en grad kjente ikke bestandig klarer. Jeg gråt av glede da T ble valgt til leder, men bortsett fra det. Sjelden. Nesten aldri. Nå er det også veldig sjelden noe virkelig stort skjer også, da. Men likevel. Merkelig. Rart. Fascinerende.