Hektet

I just can''t get enough. I just can't get enough.
Hatt den følelsen? Jeg så filmen på kino, fikk dvd'en til jul av Toril og kjøpte meg soundtracket i januar. Nyåret var det lite annet jeg hørte og så på. Liten pause, men i dag begynte jeg og Øyvind å snakke om hva vi skal finne på i London i påsken. Jeg hadde allerede nevnt at jeg gjerne vil se musicalversjonen også (I just can't get enough....). Diskusjonen førte oss ut i herlige atonale duoer med ny tekst til ABBAsangene. Og nå måtte jeg altså bare sette på filmen litt igjen.

Det er ikke den første dillen jeg har hatt. Jeg er egentlig ganske god på diller. Jeg diller mat, klær, kunst og som sagt musikk, film og underholdning. Heldigvis varer sjelden dillene mine lenge nok til at jeg blir veldig lei. Det skjer oftest at en ny dille tar over for den gamle. Dill dall holom.

Borte borte borte piiiip

Av ukjente grunner har jeg hatt problemer med å logge meg på blogger.com den siste uken, så det har blitt få poster. Håper ingen har gått i frø av den grunn.

Jeg kjenner et kunstinnlegg begynne å forme seg i lillehjernen, men frem til det er ferdig kan dere nyte litt tegnefilm:

Sterke meninger og bomull

Hvordan kan jeg vite at denne bloggen er verdt å lese? Siden jeg sjelden får kommentarer og har valgt å bruke en blogtjener som har uendelige mengder andre blogger så har jeg ingen indikator på om jeg skriver godt, har gode temaer eller om bloggen min har livets rett. Nå skriver jeg vel egentlig aller mest for min egen del. Jeg har ingen drøm om å bli den neste Blondinbella eller Vampus. Berømmelse er en hemsko, ingen drøm.

Jeg skriver hovedsaklig om småemner jeg tenker over i omtrent fem sekunder før jeg tenker at "dette er en blogpost". Jeg har ikke plass i hodet til å tenke "hva skal jeg skrive om i dag?". Kudos til de som gjør det og skriver lange gjennomtenkte innlegg, but not me. Livet mitt går for fort og er for innholdsrikt. For mye å absorbere og reflektere over. Denne bloggen hjelper meg å huske på de små tingene. Som f.eks. hvor mye jeg faktisk ønsker meg en Iphone, når resten av dagen har gått med til å komme opp med spørsmål til en spørreundersøkelse om porto.

Noen ganger blir jeg overrasket over meg selv. Over at ei med mastergrad ikke klarer å produsere noe mer avansert. Men så husker jeg at det var en tid da jeg fikk valget. Valget mellom å snakke uforståelig akademikerspråk og krydre inn så mange avanserte referanser jeg bare klarte eller å kutte ned til beinet og snakke enkelt om de små tingene. Jeg valgte og jeg har vel egentlig ikke angret. De eneste gangene jeg har angret er når jeg har følt at jeg har oversimpifisert. Bare sett de store linjene og trukket essensen ut av dem.

Jeg ble imponert over Abid Rajas svar i nettmøte i går. Han svarte uredd og likefremt. Han svarte på en måte jeg pleier å svare etter tre øl på justisen i lag med gode venner. Jeg har blitt flinkere, men jeg må bli enda flinkere til å si rett ut hva jeg mener. Ikke pakke det inn i formildende omstendigheter og annen bomull. Jeg klarte det tidligere i dag da jeg sleivete på Fjesboka skrev i en kommentar "Det er VG. Jeg forventer ikke kvalitetssikring eller intelligens. De har vært flinke og talt ord. De hadde sikkert fått en B i SV-skolen.". Og jeg mener det faktisk av hele mitt hjerte.

Dulpeditter

Jeg har noen hang-ups. Pene ting og dulpeditter er to av dem. Og de kommer sammen i en vakker symbiose i Iphone. I yearn. Men jeg har ikke råd og jeg har en fullt brukbar mobil. Men jeg vil!

Hvem sier at jenter ikke kan være gadgetfreaks?

Arbeidsmoral

Jeg er fremdeles en rimelig uerfaren arbeidstaker. Derfor dukker det stadig opp problemstillinger som f.eks. hvor mye skal jeg stresse tilbake til kontoret etter et møte? hva er passe tempo? hvor lenge før skal jeg si fra til sjefen at jeg skal avspasere noen timer? er det legitimt å bli sittende ved lunsjbordet til alle er ferdig når jeg begynte litt tidlig? bør jeg kjenne bittelitt skyld når jeg bruker et halvt minutt på å endre avtalen min hos blodbanken i arbeidstiden?

Hvordan finner man ut av alle disse finessene uten å irritere sine kolleger og fremstå som et sauehue?

Justfuckinggoogleit.com

Jeg mener det. Virkelig. Eventuelt sjekk Wikipedia. Vi lever ikke i steinalderen lenger og det er nesten ikke den ting som ikke kan besvares før du fornærmer min intelligens!

Anne - i sjarmerende humør...

Skeptisk

Jeg vet jeg burde være skeptisk til Googles hegemoni. Jeg burde ikke bruke alle tjenestene og dermed binde meg til en leverandør som har tilgang på alle mine personlige data. Jeg burde til enhver tid være oppdatert på hvilken tjeneste som var best og shoppet rundt. Akkurat som med banktjenester. Og akkurat som med banktjenester putter jeg alle mine kort i én sekk (eller hva det nå heter). Jeg liker gmail, blogspot er praktisk, chrome er lekker, reader er enkel, calendar er lett å dele... Og hvorfor ikke velge det som er behagelig av og til? Jeg tar så mange avgjørelser som er ubehagelige fordi det er det rette å gjøre at jeg fortjener av og til å være ufornuftig og enkel. Som aktivt Venstremedlem er jeg selvfølgelig over gjennomsnittlig interessert i personvern, og jeg vet logisk sett at dette ikke er det lureste... Then again, så har jeg ikke så mye å skjule. Jeg bedriver lite ruskomsnusk. Som internettavhengig har jeg gitt opp drømmen om å leve et sporløst liv for lenge siden. Jeg kan følges, etterprøves og spikres fast.

Bring it on!

Fremdeles ung?

Jeg har ikke vært våken så lenge, men allerede har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved om jeg fremdeles er ung til sinns. Det startet med ivrig lesing av kjøkkendelen av OBOSbladet. Det utløste tankerekken. Og så begynte jeg å tenke etter. Torsdag stemte jeg for en politisk uttalelse jeg var mot fordi den var samlende og det var det kloke å gjøre. Jeg eier leilighet med samboer. Jeg har fulltidsjobb. Jeg betaler på både studielån og huslån. I går kveld var jeg inne på MINSIDE og bestilte nytt skattekort for at det skulle ta høyde for renteutgifter. Jeg skal ut og kjøpe gardiner i dag....

Ikke lovende, med andre ord. On the other hand så kjøper jeg flere bøker enn jeg trenger, har for lite klær (typisk studentproblem), spiser masse godteri, kan finne på å bli brisen+ på en vanlig dag, fniser, hopper i sølepytter, leser Pondus og M hver gang det kommer ut...

Kanskje det er håp likevel?

Ol' blue eyes

Bildungsromaner

Min nye leseliste?

• Emile: or, On Education, by Jean-Jacques Rousseau (1762)
• Wilhelm Meister's Apprenticeship, by Johann Wolfgang von Goethe, the paragon of the genre (1795–96)
• The Red and the Black, by Stendhal (1830)
• Jane Eyre, by Charlotte Brontë (1847)
• David Copperfield, by Charles Dickens (1850)
• Great Expectations, by Charles Dickens (1860–61)
• Sentimental Education, by Gustave Flaubert (1869)
• Treasure Island, by Robert Louis Stevenson (1881-82)
• Adventures of Huckleberry Finn, by Mark Twain (1884)
• A Portrait of the Artist as a Young Man, by James Joyce (1914–15)
• Of Human Bondage, by W. Somerset Maugham (1915)
• Demian, by Hermann Hesse (1919)
• Siddhartha, by Hermann Hesse (1922)
• The Magic Mountain, by Thomas Mann (1924)

Patrick Stewart on "Extras"

Jeg er heldig...

som kan gå inn i et rom uten å tvangsmessig måtte forsikre meg om at det var trygt

som har en kjæreste som sier "kos deg" når jeg går ut på byen med kamerater

som kan velge selv hva jeg vil ha på hodet

som får verv jeg ønsker meg

som kan si min mening uten frykt

som har en jobb jeg trives i

som ikke er ensom

...

Balletten slipper ikke taket

Det er over ti år siden jeg sluttet å danse ballett, men interessen og fascinasjonen er der fremdeles. Jeg vet hvor mye blod, svette og tårer som ligger bak den elegante dansen på tåspiss og de tilsynelatende enkle løftene. Jeg hadde aldri planer om å bli ballettdanser, men jeg vurderte en periode sterkt å gå på Bårdar og bli mer moderne danser. Men knærne og motivasjonen sviktet om trent samtidig, så det ble med drømmen. Jeg har ikke angret på at jeg ikke ble danset, men jeg har angret på at jeg sluttet å trene. Jeg kommer aldri til å bli i så god form igjen og jeg har voldsomt høy terskel for å begynne på ballettrening for voksne. Er redd jeg kommer til å sammenlikne hva jeg fikk til før med det min nå dårligere fysikk får til. Med treningen på Friskis&Svettis har jeg kommet i brukbar form og det er herlig. Dette er tusen ganger bedre enn å være couch potato (uttrykk på engelsk/amerikansk som ikke finnes på norsk får bli en annen blogpost).

Rare ting jeg har trodd del 2

At det var to forskjellig biltyper som henholdsvis het Peugeot og Pesjå. At jeg aldri så en bil med navnet Pesjå skrevet på hadde jeg aldri noen forklaring på.