WTF?

Hva i all verden får en mann til å skyte tre andre fordi de er uenige om hvem som skal få jakken sin først??? Noen ganger begynner jeg virkelig å lure på folk. Siden jeg har vokst opp med to søsken har jeg lært meg av, til tider smertefull, erfaring at ingen konflikter blir løst av vold. Jeg har også fått dette indoktrinert gjennom foreldrene mine. Er ikke det vanlig? Jeg har aldri i mitt voksne liv engang vurdert å bruke vold for å få min vilje. Jeg har vurdert å kile for å distrahere motparten, men vold??? Og så skyte??? Jeg skjønner det virkelig ikke.

Theme song

Jeg er et produkt av Ally McBeal-generasjonen. Jeg tror på kjærligheten, men jeg har enda større tro på temasanger! Det var mye tøys i Ally McBeal-serien som jeg aldri vil ønske å torturere mitt eget lille fine liv med, men jeg lærte mye om Barry White og 70-tallets discohelter som dypt imponerte min mor. Min temasang vil nok aldri bli "Fairytale" av A. Rybak, selv om den har torturert mitt sinn i flere dager nå. Jeg har vært inne på flere, og "Falling slowly" er betegnende, men ikke alltid effektiv som en sang som får meg i gang. Kanskje Barry White er saken likevel? Kanskje han duger for meg og? "We got it together, didn't we?
We've definitely got our thing together, don't we baby?"

Ny serie! Rare ting jeg har trodd

Først ute er: kameler har kanel i puklene sine! For å gjøre det enda mer avansert trodde jeg faktisk at når kamelene hadde fraktet kanel dit den skulle, så var det en eller annen snedig mekanisme (som jeg aldri helt fant ut av) som gjorde at kamelene åpnet puklene sine, og så ble kanelen skuffet ut. Hva kan jeg si? Jeg var ung og visste ingenting.

Old school glamour

Jeg har en greie for Vanity Fair Magazine. I påskeferien i fjor kjøpte jeg en bok med portretter brukt i VF over mange år. Det sofistikerte orginale uttrykket i bildene ga en følelse av nettopp "Old School Galmour", selv om enkelte av dem var nye. Jeg er stadig fascinert over de damene jeg av og til ser på gaten som åpenbart har disse gamle stilikonene som forbilder og som legger mye tanke og innsats inn i hvordan de ser ut og hva de tar på seg. En kjendis som kan nevnes er jo åpenbart Dita von Teese, eksen til Marilyn Manson. Jeg er laid-back stilmessig. Hårfrisyren min er hestehale, med mindre det er kort tid siden jeg klipte meg. Jeg prøver å huske på å legge litt innsats inn i jobbantrekket, men enkelte morgener er for harde til at jeg orker noe mer enn jeans. I det nyeste VF, som jeg fikk rett i postekassen takket være Øyvinds julegave, var det en artikkel om barndom i Hollywood på den tiden da Hollywood var en koloni av skuespillere og filmarbeidere. Som vanlig ble jeg aller mest fascinert av bilden. Private bilder av fordums stjerner som Dean Martin. En mann som spilte på alle strengene i et kvinnehjerte på en tid da sexsymbol var Marilyn Monroe eller ingen. Likevel hadde han et hjem og en familie å dra hjem til. That's amore.

Strike a pose

Jeg har kjøpt mitt første Vogue-blad. Hvorfor? Fordi jeg leste en artikkel i D2, det til tider interessante fredagsbilaget til DN, om Anna Wintour og hvordan sterke krefter er i bevegelse for å fjerne den ikoniske redaktøren. Gamle nyheter, åpenbart, men det fikk meg til å kjøpe bladet for første gang. Og, til min overraskelse, er de artiklene jeg har lest til nå vært rimelig interessante. I mroges leste jeg en artikkel om den nyeste direktøren på the Met i New York. Engelskmann som har gått på alle de riktige skolene og som etter bachelorgraden umiddelbart fikk en plass i et Christiesprogram. Som vanlig når jeg leser om mennesker med jobber jeg gjerne vil ha, så kommer tankene om alt det jeg skulle gjort. Jeg skulle tatt noen år fri etter vgs, helst i en hjernedød men likevel relevant jobb på et utenlandsk museum, deretter studert kunsthistorie på et eller annet utenlandsk skikkelig universitet, før jeg hadde søkt meg inn på masterstudiet hos Christies. Det var det jeg ikke gjorde som har ført meg dit jeg er i dag; i en ikke-relevant jobb som er spennende, men ikke fører meg lengre inn i kunstverdenen. Jeg har innsett at det er dit jeg vil. Jeg vil jobbe aktivt med kunst. Jeg bare aner ikke hvordan jeg skal få det til. Dette har visst blitt litt av et tema i bloggen i det siste. Om et drøyt år, når det nærmer seg slutten på vikariatet mitt, så får jeg ta det opp til vurdering igjen og se om jeg har kommet noe lenger. Inntil da, "let your body move to the music...".

Ser jeg feit ut i denne?

Jeg har aldri spurt Øyvind om det. Han overøser meg med komplimenter og kjefter på meg hvis jeg klager. Men det hender likevel at jeg lurer og er selvkritisk. Hvorfor det, egentlig? Jeg er aktiv, jeg trener, jeg spiser jevnt over sunt, jeg tar vitaminpiller... Det er grenser. På et tidspunkt må man si til seg selv at dette er innsatsen jeg er villig til å legge inn og da får jeg leve med resultatet. Jeg er fornøyd nå. Det er en stund siden jeg har følt meg feit. Jeg føler meg frisk og sunn. Det er det som teller.

Beethovens femte symfoni, andre sats - feel free to dream

Skulle så gjerne kunnet html

Jeg er veldig fascinert av art noveau. Så fascinert at jeg gjerne skulle hatt et art noveau-tema på bloggen min. Men jeg aner ikke hvordan jeg lager det. Noe annet jeg gjerne skulle hatt var noen skikkelige plakater med art noveau-bilder som Øyvind også kunne leve med.

Dette sier wikipedia om art noveau:

Art Nouveau ([aʁ nu vo], anglicised /ˈɑːt nuːvəu/) (French for 'new art'), also known as Jugendstil (German for 'youth style', named after the magazine Jugend, which promoted it), is an international movement^[2] and style of art, architecture and applied art—especially thedecorative arts—that peaked in popularity at the turn of the 20th century (1890–1905).^[3] A reaction to academic art of the 19th century, it is characterized by organic, especially floral and other plant-inspired motifs, as well as highly-stylized, flowing curvilinear forms.^[4] Art Nouveau is an approach to design according to which artists should work on everything from architecture to furniture, making art part of everyday life.

Gjøre kunst til en del av hverdagslivet... Er ikke det målet til alle kunsthistorikere med litt idealisme innabords? Noe av det jeg drømmer om å jobbe med er å avmystifisere kunst. Å gjøre det å gå på et galleri til et eventyr i stedet for et sted man går og føler seg dum og uvitende. Kunstformidling til massene, med andre ord. Det, i kombinasjon med et auksjonshus. Det er drømmen.

Om blogger

Med ujevne mellomrom for norske medier det for seg at det er en ny strøm av bloggere "der ute" og føler behov for å lage lister over hva bloggerne bør huske på for å skaffe seg en lesermasse. Jeg skriver hovedsaklig for min egen del. For å holde fokus på ting som er viktige for meg. Men ett råd som går igjen i alle de listene jeg har sett er at man skal ha et tema for bloggen. En tematisk avgrensing som gjør at bloggen din blir interessant for likesinnede, i stedet for at du skriver om din egen navlelo. Jeg har prøvd å holde meg til noen temaer. Musikk, kunst, generelle småbetraktninger, ting jeg liker. Men jeg har vurdert å bli enda spissere. Skal denne bloggen bli en ren kunstblogg? Det er egentlig spørsmålet.

Edward Steichen " Model Marian Morehouse in a Dress by Vionnet" 1930

Jeg har i et par år nå vært fascinert av svart-hvitt portrettfotografi. Jeg ble slått av skjønnheten, enkelheten, kontrastene, det myke, det harde, det stilistiske, poseringen, mann versus kvinne da jeg så dette bildet på artnet.com. Edward Steichen var Vogues hovedfotograf fra 1923 og sjokkerte sine kolleger med sine kommersielle bilder. Han beveget seg fra mykt-fokus Pictorialist-stil ved århundreskiftet til skarp-fokus modernist stil på 20-tallet.

Som kunsthistoriker skal det gjøre litt vondt å analysere et kunstverk med et uttrykk så enkelt som "elegant" eller "rent". Man skal helst kunne si hvilke linjer som er betagende, hvilke referanser til oldtiden og samtiden man kan finne, kunstnerens åpenbare inspirasjonskilder og samtidige kritikere. I'll get there. Må bare kopiere litt fra Wikipedia først:

Pictorialism largely subscribed to the idea that art photography needed to emulate the painting and etching of the time. Most of these pictures made were black & white or sepia-toned. Among the methods used were soft focus, special filters and lens coatings, heavy manipulation in the darkroom, and exotic printing processes. From 1898 rough-surface printing papers were added to the repertoire, to further break up a picture's sharpness. Some artists "etched" the surface of their prints using fine needles. The aim of such techniques was to achieve what the 1911 Encyclopedia Britannica termed, in discussing Pictorialism, "personal artistic expression".

Despite the aim of artistic expression, the best of such photographs paralleled the impressionist style then current in painting. Looking back from the present day, we can also see close parallel between the composition and picturesque subject of genre paintings and the bulk of pictorialist photography.

Hvor skal jeg lære om kunst?

Planen min er at den neste jobben min skal være relatert til utdannelsen min. Jeg vil bruke den før det er for sent. På Blindern forbereder de ikke på yrkeslivet. De forteller ikke om jobbmulighetene utdannelsen kan gi. Under karrieredagene var gymsalen full av departement og diverse representanter for næringslivet som ikke hadde noen som helst interesse for kunsthistorikere. Jeg vet. Jeg spurte.

Så jeg må tilegne meg den kompetansen som gjør at potensielle arbeidsgivere som kan gi meg kunstjobb vil se bort fra oppgaveelendigheten og se potensialet i alt det andre jeg kan. Men hvor? Jeg prøver å minne meg selv på kunsthistorikeren i meg. Spesielt i denne bloggen. Men jeg kommer meg ikke til gallerier. Det er flere private jeg kunne tenke meg å følge med på, men terskelen er der. Jeg burde sikkert henge meg på de jeg kjenner som jobber i kunstmiljøet. Men vi har det alle så travelt. Jeg kjøper kunstbøker når jeg er ute og reiser, men jeg leser dem ikke. Innen jeg kommer hjem har jeg glemt dem. Har jeg ikke et sterkt nok ønske om å få det til? Klarer jeg ikke å holde motivasjonen over tid? Jeg prøver å huske å lese kunstseksjonen i New York Times, men jeg glemmer det også. Hvordan skal jeg holde fokus? Hvordan kan jeg nå målet mitt når jeg ikke får meg selv til å gjøre det som må til?

Jeg skal ikke klage. Jeg skal ikke klage. Jeg har det jo så bra. Men siden jeg ikke er fast ansatt og heller ikke har drømmejobben så må jeg jo legge planer for hvordan jeg kan få den. Jeg har aldri vært god til å være fornøyd der jeg er. Jeg klarer alltid å finne noe å klage på. En grunn til å ikke være fornøyd. Det er vel en vane, antar jeg. En dårlig vane. Jeg må gjøre noe med det...

Ingenting (eller litt om Stephen Fry)

I en av bøkene til Stephen Fry jeg har siterer han en eller annen fyr på at det bare er lov å skrive en eneste post om ingenting i løpet av en karriere som avisspaltist. Han har også skrevet om sin kjærlighet til språk og uttalelse, som jo kommer rimelig godt frem i alt han gjør.

"I am a lover of truth, a worshipper of freedom, a celebrant at the altar of language and purity and tolerance. " - Stephen Fry

Jeg kunne sagt det ovenfor selv. Sannhet, frihet, språk, renhet og toleranse. Gode verdier. En gang skal jeg skrive en skikkelig post om Stephen Fry. Ikke som denne tulleposten om ingenting som jeg desperat prøvde å fylle med noe.

Se der, ja. Nå var jeg tom for ting å si igjen. Er vel strengt tatt tom for tid denne lørdagsmorgenen også. Orkesteret kaller. Konsert i morgen med herlig Rachmaninov og slitsom Shostakovic. Jeg vet hvem jeg velger.

Gratulerer Lars-Henrik!

2. plass på Hordalands Venstres stortingsvalgsliste!

Andres liv

Jeg filosoferte litt over sosiale nettsteder for noen uker siden. Nå har et annet aspekt av disse sidene trengt seg på min overaktive hjerne. Nemlig innblikket man får i andres liv gjennom alle disse kanalene man forteller om seg selv. Jeg har alltid vært en av dem som ser inn i opplyste leiligheter når jeg går tur om kvelden. Jeg blir fascinert over andres interiørsmak og lager små tablåer i fantasien om dem som bor der. På fjesboka får jeg stadig ørsmå innblikk i andres liv. Syke barn, trøtthet, kjedelige møter (non som husker "kjeder meg på kommunestyremøte"-farsen?) og korte betraktninger som hvorfor statistikken sier at gjennomsnittsnordmannen spiser færre potetgullposer i året enn forfatteren. Det gjelder forresten ikke bare sosiale nettsider. Man får også fascinerende innblikk i ukjentes liv gjennom å lese fødsels- og dødsannonser. Anonyme mennesker som deler sorgen og gleden med villt fremmede. Vennene mine på fjesboka har jeg i hvert fall et forhold til. Mer eller mindre, i hvert fall. Det er hyggelig å høre når de har fått barn, blitt forlovet eller har vært på ferie. Verden blir mindre. Livene blir mer offentlige. Fødsler blir publisert på Youtube. Assisterte dødsfall blir dokumentarer. Hva blir igjen? Hvor blir det av privatsfæren?

Ånden som går

Aften er ofte den eneste papiravisen jeg tar meg tid til å lese, og siden jeg er en barnlig sjel leser jeg selvfølgelig også tegneseriene. Fantomet har vært en helt siden barndommen og det fryder min sjel at han fremdeles er aktuell nok til å havne i avisen, men føljetongene om ham er lagt opp omtrent som en måneds titting på "Glamour". Ting tar tid. I en uke har han nå styrtet mot grunnen i et helikopter og løpt rundt for å finne ut hvilken utgang han skal hoppe ut gjennom. Lettelsen var derfor stor i går da han endelig var halvveis ned i vannet. Hva skjer i dag, mon tro? Kanskje han er under vann? Kanskje han plutselig er i et møte med president Luaga? Følg med i morgen.

Danse mot vår... eller no'

Frodo:Thirteen months to the day since Gandalf sent us on our long journey... we found ourselves looking upon a familiar sight. We were home. How do you pick up the threads of an old life? How do you go on... when in your heart you begin to understand... there is no going back? There are somethings that time cannot mend... some hurts that go too deep... that have taken hold.

Rotete

I flere uker har jeg og Øyvind nedprioritert å gjøre husarbeid. Det er så mye annet å prioritere at vi ikke en gang har hengt ett eneste bilde opp på veggen et halvt år etter at vi flyttet hit! Det står fremdeles feil navn på ringeklokka! Nå har vi vel også et over gjennomsnittlig aktivt liv, men likevel. Leiligheten vår ser ikke akkurat slik ut. Ikke at det var idealet. Har jo lyst til å finne en stil som reflekterer hvem vi er; de bok- og musikkgale med masse rare planter som drar på ferie hele tiden. Må bare få tid mellom trening, møter, orkester, matlaging, lesing, guitar hero, avslapping...